Langsomt reiser han seg. Stopper opp og stirrer på meg en lang stund. Jeg liker ikke blikket i øynene hans.
«Hva heter du, jente?»
Jeg åpner munnen, men ingenting kommer ut. Jeg skjelver for voldsomt.
Mamma roper på ham utenfra.
Han sender meg et siste blikk og går mot døråpningen. «Dumme jente,» mumler han.
Jeg holder kjøkkenhåndkleet i hendene. Nå som jeg blir alene på kjøkkenet, stirrer jeg på det og ønsker at jeg hadde hatt noe å tørke. Ønsker at kvelden skal spole tilbake så jeg kunne sitte ved bordet og rive ost og høre på mamma som nynnet.
Så, flere lyder. Mannens stemme, sint og buldrende.
Mamma. Nei, sier hun, om og om igjen. Først trassig, så sta, til slutt bedende. Et dunk, et slag. Jeg krymper meg. Jeg kjenner disse lydene. Han slo henne. Hun sier noe igjen, men stemmen er så lav at jeg nesten ikke hører det. Jeg kjenner bare igjen tonefallet. Knust. Den slemme mannen har skadet henne, og min mamita er knust.
De sinte stemmene stopper. Alt stopper. Stillheten skremmer meg enda mer.
Vi er en flokk. Vi har bare hverandre. Vi må være forsiktige.
Jeg går forsiktig ned fra krakken. Går bort til den åpne døren. Går ut.
Mamma står på kne. Mannen står foran henne. Han holder noe i hånden. En pistol. Han holder en pistol mot hodet til mamma.
Jeg tenker ikke. Jeg spurter. Jeg springer bort til mamma i et virvar av små armer og ben. Løper like fort som vinden, håper jeg. Jeg kaster meg i armene hennes.
I samme øyeblikk som mamma skriker: «Nei! Kom deg vekk! Løp, chiquita, løp!»
Hun støter meg bort selv om jeg prøver å holde meg fast i armene hennes. Hun kaster meg bak seg. «Løp,» skriker hun igjen. «Løp!»
Jeg ser tårene renne nedover kinnene hennes. Jeg ser skrekken i øynene hennes.
Jeg løper ikke. Jeg kan ikke.
Jeg strekker armene ut etter mamma. Vi er to. Vi må være forsiktige.
Den slemme mannen trekker av.
Senere skal jeg drømme om dette, natt etter natt. Senere skal dette ene øyeblikket bli alt jeg har igjen. Den siste gangen jeg sa noe. Den siste gangen jeg hørte mamma nynne. Den siste gangen jeg strakte armene ut mot den som elsket meg.
Nå river kulen gjennom mammas strupe. Det spruter rødt. Hun løfter hånden, for sent.
Så fortsetter kulen og slår inn i tinningen min. Jeg blir slynget tilbake. Jeg lander på den røde sanden. Ør, såret, forvirret.
Den slemme mannen går bort til meg. Han bøyer seg over meg og kjenner på halsen min.
«Høh,» sier han.
Og så, like før jeg mister bevisstheten, løfter Den slemme mannen meg opp. Jeg kjemper ikke imot. Et slør av blod senker seg foran øynene. Jeg stirrer gjennom det, mot mammas falne skikkelse. Og jeg kjenner svien fra kulen som har gått fra henne til meg. Som har tatt med seg det siste av min mamita inn i meg.
Den lille flokken på to er ikke mer.
Til toppen