«Jeg er ingen offisiell privatetterforsker. Jeg tar oppdrag på frivillig basis.» Jeg vet aldri helt hvordan jeg skal forklare akkurat denne delen. «Det er faktisk ganske mange som meg der ute, helt vanlige mennesker som vier tid og krefter til å hjelpe til med å etterforske savnet-saker. Folk som trener søkshunder, piloter, letemannskap. Det er organisasjoner og nettfora for savnede personer hvor vi følger saker som denne.»
Guerline rynker pannen igjen. «Min Angelique … er hun på et nettforum?»
«På internett, matant,» mumler Emmanuel ved skulderen hennes. «Hun mener at hun leser om det på internett.»
Jeg nikker. «Ifølge rapportene forlot Angelique skolen på fredag femte november, klokken femten femten. Ingen har sett henne siden.»
«Politiet lette og lette,» forsikrer Guerline meg mens hun vrir seg åndsfraværende i hendene. «Ricardo, han er nærmiljøkontakten vår. Han lovet meg at de skulle hente min Angel hjem igjen. Men nå er det mange måneder siden det har kommet nyheter.»
«De fant ryggsekken hennes.»
«Ja. Under en busk inne på skolens område.»
«Ryggsekken inneholdt mobiltelefonen hennes, skolebøkene og klærne hun hadde hatt på seg da hun gikk til skolen den dagen?»
Guerline nikker. Jeg gløtter bort på Emmanuel og lurer på om han visste at søsteren hadde pakket andre klær, om han visste at hun måtte ha planlagt noe den fredagen. Men ansiktet hans er like uttrykksløst.
«Ingen tegn til vold?» spør jeg, for det er ikke alle detaljer som blir offentliggjort.
Guerline rister på hodet. «Ingenting … De fant ingenting. Ikke engang på telefonen … Ricardo fortalte meg at de kan lese meldingene og se hvem hun har snakket med. Men det var ingenting om hvor hun skulle, eller hva hun holdt på med. Angel dro på skolen. Etterpå skulle hun komme hjem og begynne å lage middag. Men …»
Guerline ser like fortapt ut nå som hun måtte ha følt seg for elleve måneder siden. Hendene skjelver. Hun folder dem hardt. Verdig og elegant, selv midt i sorgen.
Til toppen