Hva har du gjort?
Jeg er vektløs nå. Jeg forstår, åndsfraværende, at dette ikke er en bra ting. Biler skal ikke være vektløse. En luksus-SUV var ikke bygget for å fly. Og jeg kjenner en skarp og stikkende lukt. Alkohol. Nærmere bestemt whisky. Glenlivet. Alltid satt min ære i å drikke det beste.
Hva har du gjort?
Jeg vil skrike ut. Mens jeg seiler gjennom luften, i ferd med å dø for andre gang, burde jeg i det minste klare å skrike ut. Men ingen lyder kommer ut av strupen. I stedet stirrer jeg gjennom den stupende frontruten og ut i den beksvarte natten, og jeg legger merke til at det regner, av alle ting.
Akkurat som den natten. Før …
Hva har du gjort?
Det er ikke så ille å fly. Følelsen er behagelig, nærmest frydefull. Overskride tyngdelovens grenser, kaste det jordbundne livets tunge åk av seg. Jeg burde løfte armene, slå ut med dem og omfavne den andre døden som raser mot meg.
Vero.
Vakre, lille Vero.
Og så …
Tyngdekraften slår tilbake. Bilen er ikke lenger vektløs idet den på nytt oppnår kontakt med jorden. Et skjelvende krasj. Et drønn som gir ekko. Kroppen min, som fløy, blir nå kastet som en filledukke mot rattet, dashbordet, girspaken. Lyden av glass som sprekker. Ansiktet mitt som går i knas.
Smerte, brennende og skarp. Etterfulgt av utmattelse, knugende og bunnløs. Jeg vil bare legge meg ned. Jeg trenger virkelig å få det overstått.
Vero, tenker jeg.
Og så: Å, herregud, hva har jeg gjort?
Ansiktet mitt er vått. Jeg slikker leppene mine, de smaker vann, salt, blod. Jeg løfter hodet, og tinningene mine eksploderer av ulidelig smerte. Jeg krymper meg, trykker haken instinktivt inn mot brystet, og hviler den verkende pannen mot hard plast. Rattet i bilen min, innser jeg, er nå trykket hardt mot brystet mitt, mens benet er vridd i en nesten umulig vinkel, og kneet kilt innunder dashbordet et sted. Jeg har falt, tenker jeg, og jeg kommer meg ikke opp.
Jeg hører en lyd. Latter. Eller kanskje det er jamring. Det er en underlig lyd. Skingrende, vedvarende og med et anstrøk av galskap.
Den kommer fra meg.
Mer vått. Regnet har funnet veien inn i bilen. Eller jeg har funnet veien ut. Jeg er ikke sikker. Whisky. Stanken av alkohol er så sterk at jeg vil brekke meg. Trukket inn i skjørtet, innser jeg. Og så, mens blikket fremdeles kjemper for å fange inn omgivelsene, ser jeg glassbiter strødd rundt meg; restene av en flaske.
Jeg burde bevege meg. Komme meg ut. Ringe noen. Gjøre noe.
Hodet mitt gjør så forbasket vondt, og i stedet for en svart fløyelshimmel ser jeg hvite lysglimt som eksploderer over hele synsfeltet.
Vero.
Ett ord. Det stiger opp, kommer fremst i tankene mine. Gir meg fotfeste. Leder meg. Jager meg framover. Vero, Vero, Vero.
Jeg beveger meg. Med stor anstrengelse. Den jamrende lyden blir erstattet av et sjelevrengende skrik idet jeg prøver å vri meg løs fra førersetet. Bilen min ser ut til å ha landet på fronten, så dashbordet er presset mot meg som en tvinge. Jeg sitter ikke oppreist, men ligger lent forover, som om Audien min, etter at den først hadde brukket nesen, ikke klarte å gjenvinne balansen. Det betyr at jeg er nødt til å kjempe dobbelt så hardt for å komme meg løs fra den sammenklemte plassen mellom setet og rattet og det kollapsede dashbordet.
Til toppen