Utdrag:
Så er du borte. Forsvunnet fra jordens overflate. Og den kjærligheten jeg føler til deg, den fryktelige, overveldende følelsen av fryd, den dirrer gjennom kroppen min og får ikke utløp. Det er ensomhetens sanne tomhet. Ikke at ingen elsker meg, men at jeg ikke har noen å elske. Ingen mørke øyne som betrakter meg alvorlig om natten. Ingen ørsmå fingertupper som streifer mine. Ingen lyd av stille pust som fyller rommet ved siden av meg.
Og derfor drar jeg ut på fredag kveld, drevet av ensomhet, fyrt opp av hat, mens like deler lys og mørke jager gjennom meg. Jeg setter meg ved baren. En mann tilbyr seg å spandere en drink. Kjekk, stygg, snill, ekkel, singel, gift. Spiller ingen rolle. Jeg berører armen hans, smiler når han snakker, nikker oppmuntrende. Jeg lar ham tro at det var hans idé å følge meg hjem. Jeg later som jeg er blyg da jeg fører ham inn på soverommet til foreldrene våre og tar av meg klærne, plagg for plagg.
Og i en time er jeg ikke lenger alene. Jeg kjenner fingertupper mot huden og lyden av pust i rommet ved siden av meg.
Men det er selvfølgelig ikke det jeg egentlig vil, og etterpå gråter jeg når det gapende hullet i brystet blir revet opp igjen. Alle som er borte. Alle som aldri ble værende. Hvor tomt hjemmet mitt, hjertet mitt, sjelen min er.
Nå bønnfaller jeg elskeren min om å ikke gå. Jeg trygler ham om å bli. Kom tilbake, kom tilbake, kom tilbake, idet han river til seg klærne og flykter mot døren.
Etter det er det enkelt. Ingen mann er virkelig redd en kvinne.
Ikke engang en som er sin fars datter.
Da det er overstått, drar jeg likene inn i låven. Pappa lærte meg å slakte min første høne der inne. Dette er ikke så veldig annerledes. Og grisene setter stor pris på dette tilskuddet til den vanlige kosten.
Jeg lærer etter hvert. Lærer å dra lenger hjemmefra for ikke å tiltrekke meg for stor oppmerksomhet. Lærer å kjenne igjen fremmede som er på vei videre, som gjør meg enda mer usynlig. Og jeg lærer om grisene mine. At de kan gnage rett gjennom menneskelige bein, men ikke rører hår eller tenner. De lengre beina vil de helst ha brukket opp. Samme med skallen.
Snart kommer folk langveisfra for å kjøpe kjøttet mitt. Beste ribba og baconet i mils omkrets.
Øynene dine i mørket. Fingertupper som streifer hånden min. Den stille lyden av pusten din. Jeg jager deg bortover gangen. Jeg trygler deg om å komme tilbake. Den ynkelige lidenskapen for det mennesket jeg allerede har sviktet, brenner surt i strupen. Er du sammen med Mama nå? Holder hun deg tett inntil seg, fletter hun håret ditt? Har du funnet fred?
Jeg står opp hver morgen, gjør pliktene mine, betaler regningene. Så blir det fredag, hei sann, kjekken, selvfølgelig kan du få spandere en drink. Vil du bli med meg hjem? Jeg kan godt kjøre.
Lørdag formiddag skyller jeg knivene og spyler arbeidsbordene i rustfritt stål og brenner klærne til menn som aldri skulle ha latt som de brydde seg. Enda en uke er over, enda en uke begynner.
Jeg ser deg fortsatt overalt.
Til toppen
