Fredag 15. august 2014
Moren
Lesley saumfor innboksen igjen, bare i tilfelle hun hadde oversett meldingen. Hun visste at det ikke var tilfellet, men hvis hun sluttet å lete, ville det si at de måtte foreta seg noe. Det var de blitt enige om. Malcolm sto bak henne og fulgte med på alt hun gjorde. Hun fornemmet på utstrålingen hvor anspent han var.
«Er det noe der?» spurte han.
«Nei.»
«Jeg ringer politiet.»
Hun nikket. De hadde aldri trengt å ringe politiet før; så lenge de hadde vært gift. Politiet tilhørte en annen verden – en verden de så på tv eller i avisen. Ikke deres. Hun skalv da Malcolm grep telefonen. Hun hadde lyst til å be ham om å vente. Si at han skulle la det gå en dag til. Ikke sette i gang dette. Ikke dra dette inn i hjemmet deres.
«Mal,» sa hun, men blikket han sendte henne mens han slo nummeret, fikk henne til å tie. Hun hørte duren fra kjøleskapet og en bil som kjørte forbi utenfor. Livet gikk sin vante gang.
«Hallo, jeg vil melde datteren min savnet,» hørte hun ham si.
Det livet var over.
«En uke,» sa han. «Vi har verken hørt fra henne eller venninnen hun er sammen med, på nesten en uke. Hun fikk avgangskarakterene sine i går, men har likevel ikke tatt kontakt …Hun heter Alexandra O’Connor. Atten. Hun hadde bursdag i mai.»
Lesley tenkte på da hun pyntet kaken hennes. Lignet overhodet ikke på Ed Sheeran, med unntak av det røde håret, men Alex hadde elsket den.
Hun lyttet igjen og hørte ektemannen beklage.
«Unnskyld, jeg trodde jeg sa det. Hun er ryggsekkturist i
Thailand sammen med venninnen Rosie Shaw. I den siste tekstmeldingen skrev hun at de fremdeles var i Bangkok.»
[….]
«Glem det. Hva sa denne damen, da? Hva har de tenkt å gjøre for å finne Alex og Rosie?»
Malcolm bøyde seg og plukket opp lappen og la den på benkeplaten igjen. Lesley fikk lyst til å slå til ham.
«Malcolm!»
«Beklager, kjære, men vi kommer til å trenge denne.» Han snakket langsomt, som til en aldrende slektning. «Hun sa at hun skal sende informasjonen videre til Interpol, og at vi bør ringe den britiske ambassaden i Bangkok. Det er det de råder folk til. Men hun sa at dette skjer ofte – at unge er ute og reiser og glemmer å kontakte foreldrene. Hun sa at det ennå er tidlig, og at vi bør prøve å la være å engste oss.»
«Hun tror altså at det kommer til å gå bra?» Lesley ønsket at han skulle si ja eller nikke. La alt gå bra …
Malcolm ristet på hodet. «Hun vet ikke, kjære.
Til toppen
