«Jeg vet hvem du er, Mrs. Taylor,» sier hun. Ordene forblir usagt: Det er du som er storyen. «Men vi kan da ikke bli stående her,» sier hun. Og mens hun snakker, har hun på et eller annet vis greid å komme seg inn.
Etter alt som har skjedd, er jeg for nummen til å si noe, og hun tolker tausheten som en tillatelse til å ta med seg melkeflasken inn på kjøkkenet og sette på tevann. Jeg følger etter henne inn – kjøkkenet er ikke stort, og det er nokså trangt der hun vimser omkring og fyller kjelen og åpner alle skapene på jakt etter kopper og sukker. Jeg bare står der og lar henne holde på.
Hun skravler i vei om innredningen: «Kjøkkenet ser så nytt og fint ut ... skulle ønske mitt gjorde det. Er det dere som har montert det selv?»
Det kjennes som om jeg snakker med en venninne. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være sånn å snakke med en journalist. Jeg hadde trodd det skulle være som et politiavhør. At det ville bli en prøvelse, en ren utspørring. Det var dét mannen min, Glen, sa. Men det er faktisk ikke sånn.
Jeg sier: «Ja, vi valgte hvite dører og røde håndtak fordi det er så stilrent.» Jeg står i mitt eget hus og prater om kjøkkenet med en journalist. Glen ville ha fått fnatt.
Hun sier: «Er det denne veien?» og åpner stuedøra.
Jeg er i tvil om jeg vil ha henne her – i tvil om hva jeg føler.
Men det kjennes galt å komme med innvendinger nå – hun sitter jo bare og skravler med en kopp te i hånden. Det er rart, men det er faktisk litt hyggelig å få oppmerksomhet. Jeg føler meg en smule ensom her hjemme nå som Glen er borte.
Og det virker som om hun tar kommandoen. Det er egentlig ganske ålreit, at noen tar kommandoen over meg igjen. Jeg var begynt å bli redd jeg måtte takle alt mulig på egen hånd, men Kate Waters sier at hun skal ta seg av det.
Det eneste jeg trenger å gjøre, er å fortelle om livet mitt, sier hun.
Livet mitt? Det er neppe meg hun vil vite noe om. Hun har ikke kommet på døra her for å høre om Jean Taylor. Hun er ute etter sannheten om ham. Om Glen. Mannen min.
Du skjønner, mannen min mistet livet for tre uker siden. Ble påkjørt av en buss like utenfor supermarkedet. I det ene øyeblikket var han der, gikk og surmulte over at jeg hadde valgt feil frokostblanding, i det neste lå han død i veien. Hodeskader, sa de. Uansett, han var død. Jeg ble bare stående og se ham ligge der. Folk sprang hit og dit og hentet tepper, og det var litt blod på asfalten. Men ikke så mye. Det ville han ha vært glad for. Han mislikte allslags søl.
Folk var veldig snille og greie og ville hindre meg i å se liket, men jeg kunne ikke si til dem at jeg var glad han strøk med. Nå var det slutt på det tullet hans.
Til toppen
