| Forfatter: | Fiona Barton |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 432 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Child |
| Oversatt av: | Westberg, Carina |
| ISBN/EAN: | 9788202497163 |
| Kategori: | Tradisjonell krim |
Fiona Barton slo gjennom med et brak med New York Times-bestselgeren Enken i 2016. Nå er hun tilbake med en tankevekkende krimroman, som først og fremst fortelles av tre kvinner med hvert sitt forhold til sannheten. Den ene har lengtet etter sannheten i mange år. Den andre har mørke mareritt hun ikke vil skal se dagens lys. Den tredje, journalisten Kate, bestemmer seg for å avdekke – nettopp sannheten.
Mørke mareritt
Angela er fortsatt knust etter kidnappingen av babyen hennes, Alice, for mange år siden. Mannen hennes og de to andre barna har for lengst gitt opp å kurere den konstante sorgen hun lever med. Hun er urokkelig, har aldri gitt opp håpet om å finne ut hva som skjedde.
Emma er besatt av angst, dystre tanker, mareritt etter å ha lagt bak seg en oppvekst de fleste av oss ville blitt slått i bakken av. Når hun leser nyheten om skjelettfunnet i området der hun vokste opp, trer fortidens minner frem i et enda grellere og mer hjerteskjærende lys.
Jakter på sannheten
Journalisten Kate, som også spilte hovedrollen i Enken, bestemmer seg bokstavelig talt for å grave enda mer når hun leser om funnet av skjelettet. Assistert av en praktikant i avisen hennes, Daily Post, graver hun stadig dypere for å finne sannheten. Gravingen fører etter hvert til en vev av hvite løgner og svarte hemmeligheter som knyttes til to kvinner som en gang bodde i gaten der knoklene ble funnet. Men hva var det egentlig som skjedde? Sømløst nærmer Kate, Emma og Angela seg hverandre. Mysteriet er ikke først og fremst hvem som gjorde hva, men hvorfor det skjedde.
Sårene som ikke synes
Jude, Emmas mor, er også bekymret når skjelettet ser dagens lys, men bekymret for hva? Et mor-datter-forhold, som fra før er forkvaklet, blir enda verre. Hun beskylder Emma for å ha ødelagt forholdet til de to mennene i hennes liv, men Emmas versjon er en helt annen. Hun har opplevd det verste som kan skje en kvinne, og har levd i årevis med sår som ikke synes. Og når vi får vite om kvinnenes innerste hemmeligheter, tar fortellingen full fyr. Du kjenner på forakten, fortvilelsen, forferdelsen, fordervelsen. Barnet er en intens psykologisk thriller der de tause lidelsene kvinnene utsettes for, fillerister følelsene dine.
Sjokkerende vendepunkter
Barnet er til syvende og sist en fortelling om hva savn kan gjøre med deg. Jeg ble fullstendig revet med i skjebnene til Emma og Angela. Dette er en karakterdrevet thriller, en emosjonell knockout som river og sliter i hjerterøttene, samtidig som vendepunktene sjokkerer. I tillegg er Kate akkurat den helten jeg aller helst vil henge med, på pub eller på desk, på jobben eller hjemme, med et stødig moralsk kompass. Det er bare å se frem til nye psykologiske thrillere fra Fiona Barton. Etter to bestselgere er hun allerede selvskreven i tetfeltet av internasjonale krimforfattere!
Av Bernt Roald Nilsen
Da Paul kommer hjem den kvelden, er han sliten og litt gretten etter en dag med de «dustete» ferske studentene og nok en krangel med instituttlederen om timeplanen.
Kanskje det har noe med alder å gjøre, men det virker som om utfordringene på jobben virkelig går inn på Paul for tiden. Jeg tror han må ha begynt å tvile på seg selv, overalt ser han noe som truer stillingen hans. Universitetets institutter er i bunn og grunn som livet i en løveflokk. Mange hanndyr som flotter seg og ligger med alle og klorer seg fast til sin overlegne posisjon med kvasse klør. Jeg sier alt han vil høre, og mikser en gin tonic til ham.
Idet jeg flytter stresskofferten hans ned fra sofaen, ser jeg at han har tatt med seg et eksemplar av Evening Standard hjem. Han må ha funnet avisen på T-banen.
Jeg sitter og leser den mens han dusjer av seg dagens bekymringer, og det er da jeg oppdager avsnittet om babyen.
«DØD BABY FUNNET,» står det. Bare noen setninger om at skjelettet av et spedbarn er blitt funnet på en byggeplass i Woolwich, og at politiet etterforsker saken. Jeg leser det om og om igjen. Jeg greier liksom ikke helt å begripe det, som om det er skrevet på et fremmed språk.
Men jeg vet hva det står, og frykten kveiler seg rundt meg. Klemmer luften ut av lungene mine. Tar pusten fra meg.
Jeg sitter der fremdeles da Paul kommer ned igjen, fuktig og rosa, og roper at noe har svidd seg.
Svinekotelettene er svarte. Brent til aske. Jeg slenger dem i søpla og åpner vinduet for å slippe ut røyken. Så henter jeg en frossenpizza i fryseren og slenger den i mikrobølgeovnen mens Paul sitter tålmodig ved bordet og venter.
«Vi burde skaffe oss røykvarsler,» sier han istedenfor å kjefte på meg for at jeg nesten satte fyr på huset. «Det er lett å glemme seg når man leser.» Han er en veldig fin mann. Jeg fortjener ham ikke.
