Alle sa at de var så vakre sammen. Det ultimate, moderne friskus-paret. De skulle kjøpe seg et hus, ta til seg en omplassert labrador og produsere 2,2 vakre barn som kunne løpe langs turstier, ned fjellsider, over bekker.
De skulle ha et vidunderlig, storartet liv og leve det til fulle.
Helt til timene strakte seg over i dager, og dager over i uker.
Tims foreldre kom til byen. Faren, Martin, kjørte fra Oregon til Wyoming med en haug med fjellutstyr i bagasjerommet. Marty var en senete, nøttebrun snekker og erfaren friluftsmann, og klar til å ta ledelsen. Sammenlignet med ham virket Tims mor, Patrice, nærmest gjennomsiktig. Kreftoverlever, fant lokalbefolkningen ut. Fem år siden, flere omganger, hengende håret.
Marge bestemte seg for å servere kvinnen kaffe ved bordet og bidra med litt medisinsk assistanse i det stille.
Martin konfererte med Nemeth og sheriff Kelley, som hadde tatt over ansvaret for leteaksjonen. I begynnelsen satt Martin og nikket og bifalt og uttrykte sin takknemlighet. Etter fem dager stilte han spørsmål og sydet av raseri. Den sjuende dagen gikk han inn i skogen selv, og snerret for seg selv da både Nemeth og sheriff Kelley prøvde å holde ham igjen.
Hasteteamene hadde ikke like stort hastverk lenger. Søkene gikk saktere, ble mer metodiske. Ingen håpet lenger på en lett seier, men forsonet seg med å saumfare villmarken meter for meter, sti for sti, kvadrat for kvadrat. Helikoptre scannet med infrarødt. Søkehunder gikk gjennom strategisk lovende områder. Et par klarsynte ringte inn med hete tips, for det meste om flommende elver eller mørke huler.
Flere frivillige dukket opp. Nasjonalgarden kom for å bidra. Helt til tjuetre lange, strevsomme, utmattende dager senere, da temperaturen sank og snøen la seg tykk i høyden …
Letemannskapene gled tilbake til sine egne liv. Hundeteamene dro hjem. Helikoptrene ble sendt på nye oppdrag. Og bare venner og familie var igjen.
Martin O’Day kjempet aller lengst. Han hadde et helt livs erfaring og fordelen av å være den som hadde lært opp sønnen. Han gikk opp i fjellene igjen, den ene ekspedisjonen etter den andre, mens Patrice holdt pressekonferanser med sin framtidige svigerdatter ved sin side. De to var som tvillingeksempler på sorg og desperasjon. Skolekameratene, Neil, Josh, Miggy og Scott, gjorde sitt beste for å hjelpe til og samtidig ha tid til jobb, familie og forpliktelser hver på sin kant.
Martin O’Day lette etter sønnen sin. Så lette han etter tegn til sønnen sin. Og så begynte han å lete etter sønnens lik.
«Grizzlybjørn,» hvisket Neil.
«Puma,» protesterte Josh.
«Faen heller,» sa Miggy.
Men skogen ga aldri fra seg svaret på gåten. Årstider ble til år, og Timothy O’Day ble enda en savnet og sporløst forsvunnet turgåer.
Til toppen