Jeg snakker om vind. Vinden som virvler rundt de greske øyene. Vill, uforutsigbar gresk vind. Vind som gjør en gal.
Vinden var voldsom den natten – natten da mordet skjedde. Den var rasende og rovlysten – den røsket i trærne, flerret seg frem langs stiene, suste og jamret, snappet til seg all annen lyd og stakk av med den.
Leo var ute da han hørte skuddene. Han sto på alle fire bak huset og kastet opp i kjøkkenhagen. Han var ikke full, bare stein. (Mea culpa, er jeg redd. Han hadde aldri røykt gress før, og jeg skulle nok ikke ha gitt ham noe.) Etter en innledende halvekstatisk opplevelse – som etter sigende involverte overnaturlige syn – ble han kvalm og begynte å kaste opp.
Akkurat da suste vinden mot ham og tok med seg lyden: bang, bang, bang. Tre skudd i rask rekkefølge.
Leo halte seg på beina. Så stødig som han kunne i den sterke vinden, kjempet han seg i retning av skuddene – vekk fra huset, langs stien, gjennom olivenlunden, mot ruinen.
Og der, i lysningen, utstrakt på bakken … lå en livløs kropp. Kroppen lå i en stadig voksende blodpøl, omgitt av en halvsirkel av forfalne marmorsøyler som delvis kastet skygge over den. Leo nærmet seg varsomt og kikket på ansiktet. Så snublet han bakover, ansiktet forvridd av forferdelse i – og åpnet munnen for å skrike.
I samme øyeblikk ankom jeg og de andre – og rakk å høre begynnelsen på Leos brøl, før vinden grep lyden fra leppene hans og stakk av med den, for så å forsvinne i mørket.
Alle sammen sto stille et øyeblikk, uten å si noe. Det var et sjokkerende øyeblikk – grusomt som klimakset i en gresk tragedie.
Men tragedien tok ikke slutt der.
Den hadde bare så vidt kommet i gang.
Til toppen
