Alicia Berenson har skutt og drept ektemannen, men nekter å snakke. Kan den rettsmedisinske psykoterapeuten Theo Faber få den tause pasienten i tale?
| Forfatter: | Alex Michaelides |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2020 |
| Antall sider: | 384 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Silent Patient |
| Oversatt av: | Fitzgerald, Line Gustad |
| ISBN/EAN: | 9788202598839 |
| Kategori: | Psykologisk krim |
Alicia Berenson og mannen Gabriel lever et vellykket liv i London. Hun er en fremadstormende kunstner, han er en tilsvarende ettertraktet motefotograf, og sammen har de en vellykket og skinnende trendy fasade. Men en kveld Gabriel kommer sent hjem blir han brutalt drept, skutt fem ganger i ansiktet. Politiet finner Alicia på åstedet med drapspistolen i hendene, og senere prøver hun å ta sitt eget liv uten å lykkes. Politiet etterforsker saken, men klarer ikke å finne ut av bakgrunnen for det bisarre drapet. Tabloidpressen svermer som fluer rundt den forsidevennlige tragedien, men Alicia sier ikke et ord, hverken om drapskvelden eller noe som helst annet. Det eneste som er åpent for tolkning er bildet hun maler etter drapet. Alicia legges inn på høysikkerhetsavdelingen på den psykiatriske anstalten The Grove, og blir den tause pasienten.
Å få den tause til å snakke
Alicias motiv for det brutale drapet på ektemannen forblir en gåte. Men den unge, ambisiøse psykiateren Theo Faber tror han kan nå inn til henne. Han ble selv reddet ut av barndommens traumer av psykiateren Ruth, og sier opp en attraktiv jobb for å begynne hos The Grove. Han drar ikke dit for karrierens skyld, for The Grove er innen fagmiljøene kjent som et synkende skip, men Theo er desperat etter å komme nærmere Alicia Berenson.
Etter at Alicia ble lagt inn, har avisene gitt den unge kunstneren en status et sted mellom mysterium og legende, prisen på maleriene hennes har skutt i været, og Theo er overbevist om at han kan hjelpe henne. Om han klarer det, vil han også redde The Groves fremtid, så han får mye albuerom av professor Diomedes og sykehusledelsen. Det virker som en vinn-vinn-situasjon for Theo og sykehuset, men det viser seg fort at det skjuler seg vikarierende motiver bak hver eneste dør på sykehuset. Kommer Alicia noensinne til å prate om hva som skjedde?
Det beste fra lukket avdeling
Den tause pasienten er først og fremst en sitrende spennende psykologisk thriller som serverer en intrikat drapsgåte. Men i tillegg til at du får overraskelser som får deg til å gispe etter luft, er det også en bok som tar mental helse på dypeste alvor. Portrettene av pasientene på The Grove, enten det er Alicia eller de andre tvangsinnlagte, er troverdige og komplekse, samtidig som Michaelides på smart vis bruker institusjonen som deltaker i historien. Theo Fabers jakt på sannheten om hva som skjedde, brettes ut på en måte som gjør Den tause pasienten nesten umulig å legge fra seg, men som bonus får vi lesere en av de beste fortellingene fra lukket avdeling siden Jack Nicholson herjet i klassikeren Gjøkeredet.
Briljant skrudd sammen
Det er likevel en annen roman som må nevnes i forbindelse med Alex Michaelides’ glimrende bok. Helt siden Gillian Flynn rystet bokmarkedet med Flink pike, har forfattere, forlag og lesere lett etter bøker som kan gi oss den samme skjellsettende leseropplevelsen. Mange har prøvd, noen få har nesten klart det, men ingen har kommet så nær som Den tause pasienten. Historien om Alicia Berenson på lukket avdeling er så briljant skrudd sammen og overraskende fortalt at du er garantert gåsehud når du skjønner hva Alex Michaelides egentlig skriver om. Gled deg.
Av Asbjørn Slettemark
Dette er rent gull!Elin Brend Bjørhei, VG
| Den tause pasienten | |||
| Bokmål | Ebok | 2020 | |
| Den tause pasienten | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2020 | |
| Den tause pasienten | |||
| Bokmål | Heftet | 2021 | |
Alicia Berenson var trettitre år gammel da hun drepte ektemannen.
De hadde vært gift i sju år. Begge to var kunstnere – Alicia var maler, og Gabriel var en kjent motefotograf. Han hadde en særegen stil og fotograferte halvutsultede, halvnakne kvinner i rare og lite flatterende vinkler. Etter at han døde, har prisen på fotografiene hans nådd astronomiske høyder. Jeg synes ærlig talt de virker ganske glatte og overfladiske. De når ikke opp til den rent instinktive kvaliteten i Alicias beste verk. Jeg vet riktignok ikke nok om kunst til å fastslå om Alicia Berenson kommer til å tåle tidens tann som maler. Talentet vil alltid bli overskygget av den beryktede handlingen, så det er vanskelig å være objektiv. Og det er godt mulig at jeg er partisk. Det eneste jeg kan komme med, er min egen oppfatning, hvis den betyr noe. Og i mine øyne var Alicia et geni. I tillegg til de tekniske egenskapene hennes hadde maleriene en forbløffende evne til å fange oppmerksomheten – praktisk talt med et strupetak – og holde den fast i en skrustikke.
Gabriel Berenson ble drept for seks år siden. Han var førtifire år gammel. Han ble drept den 25. august – kanskje du husker at det var en uvanlig varm sommer med noen av de høyeste temperaturene som noensinne var blitt målt. Den dagen han døde, var årets varmeste.
Den siste dagen han levde, sto Gabriel tidlig opp. Han ble hentet med bil klokken 05.15 utenfor huset han delte med Alicia i Nordvest-London, på grensen til Hampstead Heath, og derfra ble han kjørt til et fotooppdrag i Shoreditch. Han tilbrakte dagen med å fotografere modeller for Vogue oppe på et tak.
Vi vet lite om Alicias bevegelser. Hun skulle ha en utstilling om ikke lenge og lå etter med arbeidet. Sannsynligvis tilbrakte hun dagen med å male i annekset i enden av hagen, som hun nylig hadde gjort om til atelier. Det endte med at fotooppdraget ble forsinket, så Gabriel ble ikke kjørt hjem før klokken elleve den kvelden.
En halvtime etterpå hørte naboen deres, Barbie Hellmann, flere skudd. Barbie ringte politiet, og det ble sendt ut en patrulje fra stasjonen i Haverstock Hill klokken 23.35. Den var framme ved Berenson-huset på litt under tre minutter.
Inngangsdøren sto åpen. Huset var bekmørkt, og ingen av lysbryterne virket. Betjentene gikk gjennom entreen og inn i stua. De brukte lommelykter for å se seg rundt i rommet og lyste det opp med hoppende lysstråler. De fant Alicia stående ved peisen. Den hvite kjolen glødet spøkelsesaktig i lyset fra lommelyktene. Det virket ikke som om Alicia la merke til politiet. Hun sto urørlig, stivfrossen – en statue skåret ut av is – med et merkelig, skremt ansiktsuttrykk, som om hun sto overfor en usynlig gru.
