| Forfatter: | Harlan Coben |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 368 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Stay Close |
| Oversatt av: | Busk, Sissel |
| ISBN/EAN: | 9788202387372 |
| Kategori: | Tradisjonell krim |
En forstadsmamma med to søte barn. En talentfull fotograf som har sløst bort talentet. En detektiv som aldri ga opp en ”closed case”. Resepten i Vær hos meg er briljant. Coben tar tre tilsynelatende normale mennesker og setter dem i situasjoner der de mister kontroll og står overfor umulige dilemmaer. Deres stier krysses, og når alt håp er ute, kaster han ut en livbøye som gjør at historien fortsetter, om mulig enda mer grufull. Da er ingenting som det var for noen få sider siden, og vi er på vei inn i nye, håpløse situasjoner.
Mord og kjærlighet
Megan er forstadsmamma med to barn, perfekt ektemann, nusselig hus med stakittgjerde rundt og en svigermor med Alzheimer. Hun har en hemmelighet, en fortid som prostituert på den tvilsomme klubben La Créme i nærmeste by, og deler av henne savner spenningen ved akkurat det livet. Ray er den desillusjonerte fotografen som fikk livet endret på grunn av et blodig drama han aldri kan glemme. Detektiv Jack Broome kan aldri gi slipp på en gammel sak om en mann som forsvant sporløst for sytten år siden. For øvrig samme år som Megan, eller Cassie som hun da het, begynte sitt nye liv …
Lyssky hemmelighet
Når en mann forsvinner på akkurat samme dato som en annen mann gjorde for sytten år siden, kolliderer de tre livene til Megan, Ray og Jack. Godt bevarte hemmeligheter kommer for en dag. Saken eksploderer, og vi forstår at dette også dreier seg om den store kjærligheten du en gang ga slipp på, men aldri har glemt. Når Coben i tillegg tar oss med inn i en kynisk underworld i Atlantic City, og vi møter to av de verste psykopatene du overhodet kan tenke deg, blir dette en thriller som har ALT. Jeg har bare én ting å utsette på den: Jeg tok den 400 siders thrilleren i én jafs, og plutselig var alt over. Gi meg en ny Coben-bok så fort som mulig! Om det er Bolitar eller stand-alone spiller ingen rolle!
Sylskarpt og vittig
Det er lett å bruke klisjeen eksellent når Coben leverer slik han gjør her. Det er jo akkurat det dette er! En strøken karakterutvikling, troverdig politiprosedyre, herlig plot, og ikke minst dialogene, som Coben behersker til fulle. Selv om det som skjer kan være grufullt og bestialsk, tar jeg meg selv i å smile når jeg leser om Cobens seriemordere. Den måten han kompenserer et innviklet plot med sylskarpe, vittige dialoger på, er mesterlig. Og du kan bare glemme å gjette hvem som står bak djevelskapen i Vær hos meg. Når du endelig får vite det, er løsningen både opplagt og forståelig. Typisk Coben, det også.
Av Bernt Roald Nilsen
En av Cobens mest spennende bøkerIngvar Ambjørnsen, VG
| Vær hos meg | |||
| Bokmål | Ebok | 2013 | |
| Vær hos meg | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2013 | |
Vær hos meg handler om en forstadsmamma, en fotograf og en detektiv som aldri kan gi slipp på en sytten år gammel forsvinning. Men hvordan blir egentlig bøkene hans til? Her kan du lese om Cobens hitchcockske metode, om å skrive på kafé, om å holde leserne på pinebenken, og at bøkene hans ofte handler vel så mye om kjærlighet som mord.
Øke pulsen
– Noen av bøkene mine var faktisk kjærlighetsromaner, som etter hvert ble thrillere. Det er ikke omvendt. Én ting er å få pulsen til å øke, den kunsten kan jeg. Men for å få en bok til å fungere, er det vel så viktig å treffe leseren i hjertet. Det må være noen emosjonelle drag, noe som utfordrer det følelsemessige. Ellers har jeg ikke gjort jobben, sier Coben.
På hitchcocksk vis
Han kan ikke tenke seg noe mer motiverende enn kjærlighet. Han er selv gift og har fire barn, og legger alltid handlingen til ulike forsteder med levende mennesker med virkelige drømmer og håp. På hitchcocksk vis elsker han å sette vanlige mennesker i høyst uvanlige omstendigheter. Når det gjelder skrivemetode, har han ikke én formel som fungerer for alle bøker. Det som fungerer i én bok, er umulig å bruke i en annen. Han er like fornøyd hver gang han er ferdig med en ny bestselger.
Å ha skrevet
– Det jeg liker best er når boken er skrevet og leserne leser den og gir tilbakemeldinger. Et ordtak sier ”Jeg liker ikke å skrive. Jeg liker å ha skrevet”. Jeg tror det passer for meg. Det jeg skriver, er ikke en bok før leserne mine leser den. Følelsen av én-til-én-forholdet med den enkelte leser, at karakterene mine lever i hodene deres, at de er helt annerledes enn alle andre de har møtt. Den følelsen må jeg innrømme at jeg liker, sier Coben.
Gjerne på Starbucks
En typisk cobensk dag starter med å få de fire barna av gårde til skolen. Et av dem må kjøres, og etter å ha levert klokken åtte gjemmer han seg bort på en Starbucks i nærheten. Vanligvis skriver han fra klokken åtte til tolv. Av og til et par timer om kvelden, men morgentimene er de beste. Han kan skrive overalt, og forteller at han blant annet skriver på t-banen i New York, og selvsagt når han er på reise. Han har kort og godt ingen faste rutiner for hvor han skriver, men er mer opptatt av hva. Og hva leser han så selv?
Allsidige Coben
– Den beste boken jeg noen gang har lest, er Anne Lamotts Bird by Bird. Det er en slags skriveguide. En livsguide. Nydelig skrevet og helt hysterisk. Jeg kan anbefale den til alle, også dem som ikke er opptatt av skriving. Hun beskriver den usikkerheten vi forfattere så ofte føler. Bare dårlige forfattere tror de er gode. Jeg har skrevet 24 romaner, og de fleste suser fortsatt inne i hodet mitt. Hva kunne vært gjort bedre? Det er en del av det å være forfatter, sier Coben, og legger til at han har flere favoritter når det gjelder kunst, musikk og litteratur. Gi mannen et Edward Hopper-bilde, en Springsteen-låt, en Allen-film eller en Philip Roth-roman, og han er såre fornøyd.
(Utdrag av et intervju som Goodreads har gjort med Harlan Coben. Intervjuet er redigert og skrevet av Bernt Roald Nilsen)
Ray svelget og skjøv bort tanken. Da han kom fram til den gamle jernovnen, tok han fram fotografiet av Carlton Flynn og gransket det. Flynn hadde stått der borte til venstre og gått i retning stien, den samme stien som Ray hadde brukt for sytten år siden. Hvorfor det? Hva hadde Carlton Flynn her å gjøre? Jo da, han kunne ha vært en vanlig turgåer eller ute på oppdagelsestur. Men hvorfor hadde han vært her, på akkurat dette stedet, sytten år etter at Ray hadde vært her, og deretter forsvunnet? Hvor hadde han gått etterpå?
Ingen anelse.
Haltingen til Ray var nesten umerkelig nå. Den var der fortsatt, hvis man så nøye etter, men Ray hadde lært seg å skjule den. Da han begynte å gå opp bakken for å stille seg nøyaktig der han hadde tatt bildet av Carlton Flynn, begynte den gamle skaden å flamme opp igjen. Resten av kroppen hans verket også etter gårsdagens overfall, men for øyeblikket klarte Ray å heve seg over det.
Noe fanget oppmerksomheten hans.
Han stanset og myste nedover stien. Solskinnet var skarpt. Kanskje det var det – samt den merkelige vinkelen fra denne lille bakken. Man kunne ikke se det nede fra selve stien, men noe ble reflektert tilbake til ham, noe helt i skogkanten, helt inne ved den store knausen. Ray rynket brynene og stavret mot det.
Hva i …?
Da han kom nærmere, bøyde han seg for å se nærmere på det. Han strakte ut hånden, men trakk den tilbake før han rørte ved det. Han var ikke i tvil. Han tok fram kameraet og begynte å ta bilder.
Der, på bakken nesten bak knausen, lå en stripe med størknet blod.
