De beste fortellingene starter i virkeligheten

«I Den fremmede har jeg ikke funnet på at det finnes nettsider som hjelper kvinner med å late som de er gravide. Nettsidene finnes. Og misbrukes.»

Harlan Coben vet ikke hva han skulle gjort hvis han ikke hadde vært forfatter. Han har ingen andre ferdigheter, ifølge ham selv. Er både rotete, glemsom og distré. Derfor skriver han, det er en slags desperasjon i livet, han vet ikke om han kunne hatt en ”normal” jobb. Å skrive er alt han kan, sier han. Men gjett om han kan!

Hva ville skje hvis …
– Nesten alle mine ideer kommer fra noe som hender i min hverdag. Jeg ser en situasjon, og tenker: Hva ville skjedd dersom … og så begynner fantasien å spinne. IDen fremmede har jeg ikke funnet på at det finnes nettsider som hjelper kvinner med å late som de er gravide. Nettsidene finnes. Og misbrukes. Fantasien tok meg et steg videre, og jeg tenkte: Hva hvis en mann gifter seg med en såkalt gravid kvinne, og senere finner ut at hun bare simulerte graviditeten?

Kriser i normale liv
Coben skriver om vanlige mennesker som befinner seg i ekstraordinære situasjoner fordi livet har forandret seg i løpet av noen dramatiske minutter. Han får leseren til å identifisere seg med karakterene, det blir helt umulig å forlate dem. Den fremmede er et klassisk eksempel. Leseren får følelsen av å være i Adams sko, og forstår hva han tenker og føler.

Motiverende trussel
– Jeg elsker å sitte foran tastaturet. For meg er livet som forfatter det optimale, og jeg ser ingen ulemper ved det. Det eneste må eventuelt være reisingen når det lanseres. Så er det også sånn at det å skrive ikke blir enklere med årene, du lever alltid med usikkerheten, tanken om å ikke klare det du nettopp har levert enda en gang. Den stemmen prøver alltid å gjøre meg bekymret når jobben med en roman er over, men livet har lært meg at dette er en normal del av livet som forfatter. Coben er ydmyk på tross av den enorme salgssuksessen, og noe av det han setter mest pris på er å leve et normalt liv med sin kone og fire barn i New Jersey.

Få historien til å gripe
– Familien er det viktigste, og derfor handler også bøkene mine om historier og hendelser som har med familie og foreldre å gjøre. Det dreier seg om å få pulsen til å øke, men vel så viktig er det å treffe midt i hjertet. Når leseren bryr seg om hva som skjer med karakterene, har jeg gjort jobben som forfatter, sier Coben.

Uforutsigbare intriger
Master of the Hook kaller amerikanerne ham. Han innrømmer da også at det dreier seg om å få leseren hektet. Men ikke bare. Når han begynner vet han hva han skal starte med og hvordan det skal slutte – men ikke så mye om det i midten. – Jeg sammenlikner ofte skrivingen med en tur fra der jeg bor, New Jersey, til California. Jeg kunne tatt Route 80 direkte, men det er mulig å dra via Suez-kanalen og stoppe i Tokio. Uansett lander jeg til slutt i California, avslutter forfatteren som med dette har sett den åttende av sine romaner fyke inn på bestselgerlisten til New York Times.

Til toppen

Den fremmede ødela ikke livet til Adam Price sånn med det samme.

Det var det Adam Price kom til å si til seg selv senere, men det var løgn. På en måte visste Adam det med én gang, helt fra den første setningen ble uttalt, at det livet han hadde kjent hittil som fornøyd gift tobarnsfar i et forstadsmiljø, var borte for alltid. Det var tilsynelatende en enkel setning, men det lå en undertone der, noe betydningsfullt, til og med omsorgsfullt, som fikk Adam til å skjønne at ingenting ville bli som før.
”Du var ikke nødt til å bli hos henne,” sa den fremmede.
[...]
Alan sto ved den seige bardisken. Det hang et dartbrett bak ham. Neonskilt reklamerte for Miller Lite, men Adam holdt en flaske med Budweiser i hånden. Han snudde seg mot mannen som nettopp hadde stilt seg ved siden av ham, og selv om Adam allerede visste svaret, spurte han mannen: ”Snakker du til meg?”
Fyren var yngre enn de fleste av fedrene der, tynnere, nesten mager, med store, gjennomtrengende blå øyne. Armene var hvite og tynne med en antydning til tatovering nedenfor et av de korte ermene. Han gikk med baseballue. Han var ikke nettopp noen hipster, men det var noe nerdete ved ham, som hos en eller annen som driver en teknisk avdeling og aldri er ute i sola.
De gjennomtrengende blå øynene holdt blikket til Adam fast med en oppriktighet som fikk ham til å ville snu seg vekk. ”Hun fortalte deg at hun var gravid, ikke sant?”
Adam kjente at han grep hardere om flasken.
”Det var derfor du ble værende. Corinne fortalte deg at hun var gravid.”
Det var akkurat da at Adam følte at en slags bryter ble slått på inne i brystet, som om noen hadde startet det røde, digitale tidsinnstilte uret på en eller annen filmbombe, og at nedtellingen var begynt. Tikk, tikk, tikk, tikk.
”Kjenner jeg deg?” spurte Adam.
”Hun fortalte deg at hun var gravid,” fortsatte den fremmede. ”Corinne, mener jeg. Hun fortalte deg at hun var gravid, og så mistet hun barnet.”
[...]
”Du følte deg forpliktet til å bli, har jeg ikke rett?” spurte mannen
”Jeg vet ikke hvem faen –”
”Hun løy, Adam.” Den yngre mannen snakket med en slik overbevisning, ikke bare som om han visste det helt sikkert, men som om han til syvende og sist oppriktig brydde seg om Adam. ”Corinne diktet opp alt sammen. Hun var ikke gravid.”

Til toppen