Menneskene er viktigst

Bøkene til Harlan Coben er kjent for å inneholde mer enn krim. De kan handle om frykt, misbruk, relasjoner, vennskap, ensomhet, og ikke minst alle de daglige rutinene som livene består av.

– Alt du kan finne i all mulig annen skjønnlitteratur, kan også brukes i krim. Det som er bra med krim, er at formen tvinger deg til å involvere hele personens liv hvis vedkommende skal virke troverdig. Det bidrar også til å gjøre krim populært, slår Coben fast.

Harlan Coben er stor. Bokstavelig talt. Mannen ruver. Ikke bare fysisk fordi han er nesten to meter høy, men også fordi han har solgt nesten 70 millioner bøker i sin litterære karriere. Og metoden han bruker som forfatter er oppsiktsvekkende lite preget av planlegging. Han må ha en idé som han utvikler til en historie.

Coben har tryllet frem den ene frittstående bestselgeren etter den andre de siste årene,og det er ikke uten grunn. Han jobber hardt når han utvikler karakterene sine, og i et  intervju på den aller største bokmessen i USA sa han at det er viktig for ham at karakterene hans er troverdige. I tillegg bruker Coben dialogen bevisst.

–Jeg elsker å bruke dialog som virkemiddel når jeg skriver. Dialoger er glimrende når det gjelder å manøvrere seg riktig gjennom handlingen, du kan få folk til å si noe som setter en ny kurs, og ikke minst er dialogen egnet til å fargelegge karakterene mine.

Mange mener for eksempel at humor er dårlig egnet i krim, men brukt naturlig og riktig i dialog kan humor funke aldeles bra, smiler Coben.
Han elsker å skrive, og spøker gjerne med skriveavhengigheten sin. På spørsmål om hvilke andre hobbyer han har, er svaret at hans kone og deres fire barn er livet i tillegg til det å skrive.

– Jeg bruker mye tid på skrivingen, og når jeg ikke skriver, får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør det. Til med når jeg leser andre bøker, den aller beste treningen for en forfatter, er det en stemme inne i hodet mitt som sier at ”burde ikke du egentlig skrive nå?” Stemmen har ødelagt mange gode leseopplevelser for meg, og det er umulig å kvitte seg med den, sier dedikerte Harlan Coben.

Til toppen

Så stikker hun hånden inn i konvolutten, tar noe ut og trykker det mot glasset.

Det er, som ventet, et fotografi.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Bildet ser faktisk ut til å være fra en fornøyelsespark. En kvinne – jeg lurer på om det er ganske morsomme Irene – smiler blygt mot kameraet. To gutter, antakelig Longley-guttene, sitter på hver sin hofte uten å se inn i kameraet. Til høyre er noen kledd ut som Snurre Sprett, og til venstre en i Batman-kostyme. Irene ser litt gretten ut, men på en morsom måte. Jeg kan nesten se det for meg. At gode, gamle markedsførings-Tom egger ganske morsomme Irene til å posere, at ganske morsomme Irene stiller opp selv om hun egentlig ikke har lyst, mens guttene ikke vil være med i det hele tatt. Alle har jo vært med på det. I bakgrunnen er det en enorm, rød berg-og-dal-bane. Solen lyser opp Longley-familiens ansikter, og det er grunnen til at de myser og er litt bortvendt.

Rachel ser på meg.

Jeg kikker opp på henne. Hun fortsetter å holde fotografiet mot glasset.

«Se ordentlig etter, David.»

Jeg ser på henne et sekund eller to til, før jeg lar blikket gli tilbake til bildet. Denne gangen ser jeg det med det samme. En stålklo stikker inn i brystet og tar tak rundt hjertet mitt. Jeg får ikke puste.

Det er en gutt.

Han står i bakgrunnen, ytterst til høyre, nesten utenfor bildet. Ansiktet er helt i profil, som om han poserer for en mynt. Gutten ser ut til å være i åtteårsalderen. Noen holder ham i hånden, kanskje en voksen mann. Gutten ser opp på det jeg antar er mannens rygg, men selve mannen er utenfor bildet.

Jeg kjenner tårene presse på og strekker fram nølende fingre. Jeg kjærtegner gutten gjennom glasset. Det er selvfølgelig ikke mulig. Desperate mennesker ser det de vil se, og det er bare å innrømme det – ingen tørst, utsultet, heterabiat ørkenvandrer som noen gang har manet fram en luftspeiling, har vært like desperat. Matthew hadde ikke fylt tre år da han ble drept. Ingen, ikke hengivne foreldre engang, kan gjette hvordan han ser ut fem år senere. Ikke sikkert. Det er en likhet, det er alt. Gutten minner om Matthew. Minner om. Det er en likhet. Ikke noe mer. En likhet.

Et hulk skjærer gjennom meg. Jeg stikker knyttneven inn i munnen og biter til. Det tar noen sekunder før jeg klarer å si noe. Da jeg gjør det, er ordene enkle.

«Det er Matthew.»

Til toppen