Klokka halv åtte: på vei til Riche tente Emelie en sigarett. Der inne satt Jossan og ventet på å få skåle med henne.
Hun stoppet opp. Nølte. Kanskje hun ikke hadde tid til dette. Hun jobbet som en gal. Oppdelingen av Husgrens AB – der de inntektsbringende delene skulle selges til et kinesisk industrikonglomerat, og tapsandelene skulle overtas av en av EQTs opportunityfonds – hadde medført fjortentimers forhandlinger med kineserne tre uker på rad. Salget av Airborne Logistics til en stor amerikansk industriell kjøper, medførte attentimers økter i DD-rommet uten pause på søndager. Emelie var leder for de andre assisterende juristene – luften i rommet var så tung at hun delte ut hodepinetabletter til teamet hver kveld.
Telefonen hennes ringte. Skjult nummer.
Hun svarte med fornavnet sitt.
”Hei, kriminalbetjent Johan Kullman her. Har jeg kommet til advokat Emelie Jansson?”
Advokat Emelie Jansson, det hørtes bra ut. Samtidig lurte hun på hvorfor en kriminalbetjent ringte henne.
”Det stemmer, hva gjelder det?”
”Jeg ringer fra avdeling seks i varetekten Kronoberg, vi har en mistenkt her som har bedt om å få deg som forsvarer.”
”Hva sa du? Er det en pågrepet mistenkt som vil ha meg som forsvarer?”
”Svar: Jesus Adam.”
”På denne tiden?”
”Det er hans rett å kreve en advokat. Og vi oppfatter det slik at han har bedt om å få deg. Da er det vår plikt å kontrollere om du vil påta deg oppdraget.”
”Men jeg driver ikke med strafferett.”
”Det vet jeg ingenting om. Det eneste jeg vet, er at mistenkte har bedt om å få deg.”
”Hva gjelder siktelsen?”
”Drap. Han er mistenkt for drap på en mann ute på Värmdö i går natt.”
”Og hvorfor vil han ha meg?”
”Det er litt vanskelig å svare på, er jeg redd. Han er nemlig mer eller mindre bevisstløs, han har vært i en bilulykke.”
Emelie tok et siste trekk av sigaretten.
Hun var framme ved inngangen til restauranten nå.
Det så varmt og trivelig ut der inne.
Til toppen