Teddy tok ikke blikket fra Glockens svarte øye. Avstanden var kort, Kerim Celali ville ikke nøle.
Det kunne være over nå. Kanskje det burde være over.
Teddy fikk skylde seg selv – god jul, idiot.
«Jeg så den filmen om Elizabeth Holmes. Du vet, alt var sant.» Kerim holdt pistolen på en avslappet måte, med albuen støttet mot siden, løpet på skrå, nesten som om han holdt på å miste våpenet. Men Teddy lot seg ikke lure. Kerim var en sånn piggfisk som den han hadde sett på Skansen akvarium da han var åtte. Den var stille og rolig, så ut som om den svevde i vannet. Før du skjønte hva som skjedde, hadde den stukket deg, og giften var dødelig.
«Elizabeth hvem?» I en annen situasjon ville Teddy blitt overrasket over at Kerim snakket om dokumentarer, men nå ga han faen i alt – det eneste han ville, var å utsette slutten.
Snøen var kornet, himmelen var mørk. Lyset på dette stedet kom fra vinduene til leilighetene og den svake belysningen i grana som borettslaget hadde satt opp. Tussmørket gjorde at Kerim så enda roligere ut.
Bossen lo. «Drit i det. Bror, jeg kommer ikke bare til å jappe deg og danse på graven din. Jeg kommer til å gå etter familien din også, alle du kjenner.»
«Familien min?» Teddy snakket langsomt, prøvde å bevare et snev av verdighet. «Jeg har ingen familie.»
«Sønnen din.»
«Fortell om den filmen i stedet.»
Tatoveringene til Kerim Celali hoppet på halsen da han lo.
«De snakket om hvordan folk kan lyve. De gjorde tester med terninger, og en sånn løgndetektor. Vet du hva som skjedde?»
«Aner ikke.»
«De så at folk kunne lyve så lett som bare det når de trodde de løy for en god sak, skjønner du?»
«Nei.»
Kerim sluttet å smile. «Folk har ingen problemer med å lyve så lenge de tror de er gode.»
Teddy grøsset, men ikke på grunn av kulden. Bossen hadde aldri snakket så seriøst før, dessuten hadde han rett. Det var ikke særlig vanskelig å lyve, i hvert fall ikke for Teddy, hadde aldri vært det.
Kerim strakte ut armen, hevet Glocken.
Teddy løy til og med for seg selv. Han innbilte seg at han skulle forholde seg rolig, at han ikke var redd, at han kunne få Kerim til å vente, men det var BS på skyhøyt nivå. Han burde pisse og drite på seg samtidig, gråte og kaste seg på kne i snøen. Kerim Celali mente alvor, det hadde han bevist før.
Til toppen