Flóvent kastet et blikk over leiligheten og kunne ikke se tegn til at det hadde vært et basketak der inne. Men volden møtte ham likevel, i all sin uhygge. På gulvet lå det et lik av en mann som var skutt i hodet. Det så ut som en ren henrettelse. Offeret kunne umulig ha fått sjansen til å reagere. Ingen av stolene var veltet. Bildene hang slik de skulle på veggene. Vinduene var hele, og haspene var på, så det kunne ikke ha vært innbrudd. Døren til leiligheten var uskadd og hadde vært låst. Mannen med skuddsåret i nakken hadde åpnet døren for gjerningsmannen eller latt den stå åpen for ham, uvitende om at det ble noe av det siste han kom til å gjøre. Det kunne se ut som om han nettopp var kommet hjem da han ble skutt, for han hadde fremdeles på seg yttertøyet, og nøkkelen holdt han i den ene hånden. I forbifarten kunne ikke Flóvent se om noe var stjålet fra leiligheten. Gjestens intensjon hadde vært å gjennomføre udåden, noe han hadde gjort på en slik måte at politikonstablene som hadde vært de første på åstedet, fremdeles var satt ut av spill. En av dem hadde kastet opp i stuen. Den andre sto utenfor huset og erklærte at han ikke ville inn igjen.
Det første Flóvent gjorde da han møtte opp, var å jage bort dem som ikke hadde en direkte rolle i etterforskningen. Tjenestemenn som hadde trampet rundt i hele leiligheten. Vitnene som hadde tatt kontakt med politiet. Nysgjerrige naboer som ikke var sikre på om de hadde hørt skudd eller ei da de fikk høre at noen hadde fyrt av et våpen i leiligheten. De eneste som ble igjen, var Flóvent og distriktslegen, som var kommet for å erklære mannen død.
«Han døde selvsagt momentant,» sa legen, som var en lav og mager mann med utstående tenner som beit i en pipe, som han kun en sjelden gang tok ut av munnen. «Skuddet er avfyrt på kloss hold, og dette var det eneste mulige utfallet,» fortsatte han og blåste ut piperøyk. «Kulen har gått ut gjennom det ene øyet, og det har ført til dette griseriet,» la han til og betraktet den størknede bloddammen som hadde dannet seg under liket og bredt seg utover tregulvet. En av politikonstablene hadde tråkket i den mørke dammen av ren vanvare og sklidd, slik at det var like før han deiste i gulvet. Skoavtrykket var tydelig i dammen. Det var blodskvetter på møblene og veggene. Biter av hjernen satt fast i gardinene. Drapsmannen hadde skutt gjennom en tjukk sofapute for å dempe smellet; deretter hadde han kastet puten tilbake i sofaen. Den delen av ansiktet til offeret som vendte opp, var så å si skutt bort.
Til toppen
