Krim, krig og kjærlighet

Arnaldur Indridason har i mange år hatt stor suksess med sine krimromaner fra Island. Her forteller han hvordan Fluktruten ble til.

Han elsker å sette fortid og nåtid i sammenheng i bøkene sine. Eller la leseren følge to ulike handlingsspor på samme tid. Ved hjelp av troverdige karakterer lar han leserne oppleve en øy, et landskap og et folk man faller pladask for.
I Fluktruten knytter han et klassisk kjærlighetsdrama sammen med kriminelle handlinger, og som vanlig blir det krim av klasse.

Hva handler Fluktruten om?

Bakgrunnsteppet er Island og Reykjavik under annen verdenskrig. Vi følger en dame som savner sin elskede, og er redd for at han har blitt tatt av nazistene i København. Hun har flyktet fra byen med redningskrysseren Esja, og prøver å finne ut hva som har skjedd med ham. Boken handler også om et brutalt mord på en ung mann i Reykjavik, som på en eller annen måte er involvert i de britiske og amerikanske troppene som kontrollerer Island.

Hva inspirerte deg til å skrive Fluktruten?

Andre verdenskrig var et vendepunkt for Island. Etter krigen var ingenting som før på denne øya. Jeg har stor glede av å ta leserne med tilbake til krigstiden i Reykjavik. Fordi den forandret så mye, og fordi så mye av det som skjedde er glemt.

Er det et bestemt tema ­– en rød tråd – i Fluktruten?

Ja, dersom du har gjort noe galt mot en annen og er helt desperat etter å bøte på skaden, kan det være for sent, og du må leve med det resten av ditt liv. Sånn sett har Fluktruten en vond, sårbar kjærlighetshistorie i tillegg til et klassisk krimplott.

Fluktruten har to handlingsspor, og på slutten smelter de sammen?

Jeg bruker ofte denne teknikken i bøkene mine, og prøver å berike den ene historien med den andre og motsatt. Jeg skriver dem i den rekkefølgen du leser dem. Det å ha to handlingsspor i en roman er interessant for meg som skriver, og forhåpentligvis for leserne mine også.

Du er opptatt av karakterene dine. Men hva med handlingen i Fluktruten?

Det ene sporet handler om en kvinne som har bedratt sin kjæreste. Annen verdenskrig herjer Skandinavia, og hun står på kaia i Petsamo i Finland for å dra hjem til Island. Hun venter på at kjæresten skal dukke opp, så hun kan bøte på skaden. Han kommer ikke, og senere forstår hun at hun er skyld i det. Det andre sporet handler om en ung mann som blir brutalt drept av soldater på Island. Fluktruten er med andre ord en roman om krim, krig og kjærlighet.

Du leses over hele verden. Hvor mange språk er bøkene dine oversatt til?

Jeg er faktisk ikke helt sikker, men jeg er utrolig stolt over hvor langt krimromanene mine om folk og forhold på Island har reist. Det er faktisk veldig spesielt for en forfatter fra lille Island.

Er det noe med skriveprosessen din du vil dele med våre lesere?

Jeg prøver å være disiplinert og organisert, og skrive hver dag. Jeg vil helst ikke vite for mye om den fortellingen jeg skriver på, for i likhet med leserne liker jeg å bli overrasket. De beste øyeblikkene som forfatter er når ting bare skjer uten at det er planlagt.

Hvem ville du drukket kaffe med? 

Halldór Laxness som ung mann. Jeg ville ha spurt ham hvordan det var å vokse opp på Island, og hvordan det var å reise jorda rundt i ung alder, slik han gjorde.

Og hva er det neste bok ut, Arnaldur Indridason?

Jeg skriver på en ny serie om Konrad, en politimann i Reykjavik som har avsluttet karrieren som politimann. Han har jobbet i Reykjavik i mange år. Nå vil folk ha ham til å se på gamle, uløste mysterier, det vi på godt nordisk kaller cold cases.

Til toppen

Hun sto ved landgangen og fulgte med på folkene som strømmet ut av bussene – forventningsfull, for hun skulle treffe ham igjen etter at de hadde brevvekslet i en måned, og hun hadde så vidt hørt stemmen hans i én telefonsamtale. Hun hadde reist nordover med noen andre islendinger som også jobbet i Sverige, og var ankommet Petsamo dagen før for å rekke avgangen med skipet Esja, som skulle til Island. Hun hadde gledet seg over nyheten om at den tyske okkupasjonsmakten i Norge og Danmark hadde gitt dem tillatelse til å foreta denne reisen. De islandske statsborgerne ville hjem, og skipet Esja var sendt for å hente dem. Hun trodde at denne avsidesliggende havna var blitt valgt fordi den lå utenfor kampområdene, og at veien dit gikk gjennom nøytralt land. Hun behøvde ikke å tenke seg om to ganger. Det var ingen andre steder enn Island hun ville være i slike urolige tider, og hun hadde oppfordret ham til også å bli med på seilasen. I det siste brevet hadde han skrevet at han ville sette seg på listen. Hun var blitt lettet og syntes det var godt at gjenforeningen deres ville skje om bord på et skip som var på vei til Island. Hun måtte få tid alene sammen med ham.

Da hun ikke fikk øye på ham, gikk hun forsiktig inn i klyngen som hadde stimlet sammen på havna, og speidet bekymret rundt seg. Hun stakk hodet inn i den ene bussen etter den andre og lette, men uten hell. Da så hun en av vennene hans fra medisinstudiet, og hjertet banket et ekstra slag; de måtte ha reist sammen. Hun løp bort til mannen, der han sto bøyd over en reiseveske, og hilste på ham. Han gjenkjente henne med det samme, og av en eller annen grunn var det naturlig å omfavne hverandre som gamle venner. Det var kanskje fordi de sto på et fremmed sted og var på vei hjem. Hun så det straks på ansiktsuttrykket hans at ikke alt var som det skulle.

«Kom han ikke sammen med deg?» spurte hun.
Mannen så seg omkring og var ille til mote.
«Han hadde tenkt det, men …»
«Men hva …?»
«Jeg vet ikke. Jeg ventet på ham, men han dukket aldri opp. Dessverre. Har du ikke hørt fra ham?» «Nei,» sa hun. «Ikke annet enn at han hadde tenkt å reise sammen med dere, og at vi skulle seile hjem sammen.»
Mannen dro henne med seg bort fra de andre.
«Jeg vet ikke om det er noe i det, men … vet du hva han bedrev i København?» hvisket han.
 «Hva han bedrev? Det er vel det samme som du!»
«Ja, det er klart, jeg er klar over det, men … det er ikke sikkert at det er noe sant i det, men jeg hørte at han var arrestert.»
«Arrestert?!»
«At de hadde tatt ham. Nazistene.»

Til toppen