Regnet hamret mot rutene, og hun vandret rundt i huset, mens kvinnen fulgte med på henne der hun gikk rundt i første etasje og opp i andre og ned igjen. Det var et ryddig middelklassehjem med malerier og familiebilder på veggene, pyntegjenstander og atskillige bokhyller. Eygló spurte om det var et bestemt sted i huset hvor kvinnen følte seg verre enn andre steder, men hun sa hun ikke var sikker, kanskje mest i kjelleren, der hvor vaskerommet lå. De gikk ned dit, og Eygló stoppet midt på vaskeromsgolvet og spurte kvinnen om hun hadde lagt merke til om hun hadde mer følsomme sanser enn andre. Kvinnen benektet det, sa at hun aldri hadde oppfattet noe i den retningen.
– Kjenner du noe? spurte hun så.
– En klaustrofobisk følelse, svarte Eygló. – Jeg føler meg inneklemt og … jeg er ikke vant til slikt … som en kvelningsfornemmelse.
– Samme her, istemte kvinnen. – Noen ganger føles det som jeg blir kvalt og jeg ikke vet hvorfor. I natt våknet jeg med et rykk og en følelse av å drukne.
De gikk opp i første etasje igjen og inn på et kontor ved trappen som kvinnen sa en gang hadde vært et barnerom. Eygló kikket seg rundt, og uten noen bestemt foranledning dukket sangen «Allt eins og blómstrið eina» opp i tankene.
Hun fortalte kvinnen at hun nå skjønte hva hun siktet til, men at hun ikke kunne gi henne noen svar på årsakene til ubehaget hennes, og ikke visste om noen råd for å få henne til å føle seg bedre. Om hun hadde oppfattet henne riktig, la ingen andre merke til noe som helst rart, og det ville selvfølgelig ikke nye eiere gjøre heller.
Kvinnen så ut til å roe seg ned bare ved å kunne diskutere dette med henne.
– Nye eiere? spurte hun.
– Hvis du skulle selge, sa Eygló. – Det er én løsning. Kanskje til og med den enkleste. Du burde kanskje ta det opp med mannen din.
Omtrent en måned senere så hun en annonse i en eiendomsavis, og det lot til at kvinnen hadde kommet til enighet med mannen sin. Eygló ble ikke ytterligere forstyrret med denne saken. Snart hadde hun glemt hele besøket, bortsett fra at hun enkelte ganger tenkte på den merkelige følelsen hun følte komme over henne i huset den kvelden da regnet hamret på rutene, og som hun bare kunne beskrive som en uutholdelig klaustrofobisk følelse. Nærmest en følelse av å kveles. Hun hadde følt det som om veggene i huset klemte seg stadig tettere om henne, helt til det virket som de nærmest veltet over henne og forsøkte å sluke henne.
Hun hørte ikke mer om huset på nesten førti år.
Til toppen
