| Forfatter: | Arnaldur Indridason |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2015 |
| Antall sider: | 304 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Skuggasund |
| Oversatt av: | Løken, Silje Beite |
| Serie: | Flovent og Thorson |
| Serienummer: | 1 |
| ISBN/EAN: | 9788202478018 |
| Kategori: | Nordisk krim |
Noen forfattere gir deg mer enn et mysterium som skal løses. Arnaldur Indridason mikser brutale mord og islandsk fortellertradisjon. Ikke rart han er utgitt i 40 land.
Vi er i Reykjavik. En gammel mann blir funnet kvalt i sitt hjem, og det viser seg at han er tidligere etterforsker. Når Konrad, som nettopp har blitt pensjonist, begynner å etterforske saken, viser det seg at ting ikke er som de skal. Så tar Indridason i bruk en velkjent krimteknikk. Han fletter tre mord med sytti års mellomrom sammen i én fortelling. Og gjør det med overlegen flyt og fortellerglede.
Forbudt elskov
Vi befinner oss utenfor Nasjonalteatret i Reykjavik i 1944. Det er allierte soldater overalt. Det uferdige teatret står der som et tussmørkt høydedrag omkranset av berghamrer, nå et depot for de allierte, og et hemmelig møtested for forbudt elskov.
Et ungt par, en islandsk jente og en amerikansk soldat, prøver å holde en lav profil og hutrer forbi vernet av sandsekker. Idet de går inn på baksiden av teatertomten, snubler de i et par bein som stikker ut fra rester av noen store pappesker. De drar bort papprestene, og ser et blodferskt lik. En ung pike, hun kan knapt være tjue. Hun er vakker, selv i døden. Det unge paret styrter av gårde, livredde for å bli sett, særlig den amerikanske soldaten …
Tre uløste drap
Når Konrad begynner å undersøke litt rundt den gamle mannen som blir funnet kvalt i sitt hjem i 2014, viser det seg at han etterforsket drapet på kvinnen utenfor Nasjonalteatret i 1944. Drapsgåten ble aldri løst. Av en eller annen grunnen stoppet etterforskningen opp. På elegant vis tar Arnaldur Indridason oss tilbake til 1944 og etterforskningen av drapet, som etter hvert viser seg å være et dobbeltdrap. Samtidig følger vi Konrad og hans etterforskning i vår tid. Vinkelskiftene foregår imponerende sømløst, det er lett å forstå at Indridason har satt Island på det internasjonale krimkartet nærmest på egen hånd.
Eventyrlig bakteppe
Det er blitt sagt at den som vil vite noe om et land, bør lese kriminalromaner fra landet. Arnaldur Indridason er i en særklasse når det gjelder å skape et rikt bakteppe for romaner. Han selger selvsagt ikke Reykjavik og Island som turistmål, men han utnytter øyas dramatiske natur og kultur i den psykologiske biten. Informasjonen på kjøpet er troverdig, utvikler krimsjangeren og gir den en ny dimensjon, sterkt inspirert av islandsk sagn- og sagatradisjon. Her får du rett og slett mye mer enn en krimgåte!
Den flokete følelsen
Mysteriene i Skuggasund flyter sammen på slutten av romanen, etter at du har vært med på både historisk og moderne detektivarbeid. Som vanlig får Indridason leseren til å tenke på livets urettferdighet, hvordan kriminelle ofte klarer å unnslippe mens uskyldige blir tatt og lider resten av livet. Og som vanlig leverer han et strøkent plot, tre undersøkelser som tvinnes sammen, den flokete følelsen, saganostalgien, små historier om Reykjavik. Ikke rart han har hanket inn bøttevis med prestisjetunge, litterære utmerkelser siden den første romanen hans kom på slutten av 1990-tallet.
Av Bernt Roald Nilsen
Sommerens beste krim?Sindre Hovdenakk, VG
| Skuggasund | |||
| Bokmål | Ebok | 2015 | |
| Skuggasund | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2015 | |
| Skuggasund | |||
| Bokmål | Heftet | 2016 | |
«Skuggasund er en sterk utfordrer til Jørn Lier Horsts Blindgang i konkurransen om sommerens beste nordiske krimnyhet. Tilrettelagt på beste vis til norsk av Silje Beite Løken.»
Sindre Hovdenakk, VG
«Et internasjonalt litterært fenomen - og det er lett å skjønne hvorfor. Romanene hans er gripende, ekte, skumle og lyriske.»
Harlan Coben, forfatter
«En av Indridasons beste bøker noensinne.»
Morgunbladid
«Språket er klart og konsist, men samtidig rikt, uttrykksfullt og dypt... Hver detalj er nøye gjennomtenkt, og plottet er mesterlig satt sammen.»
Fra juryens begrunnelse, RBA International Crime Novel Award
«Historien er fengslende, fullstendig bunnsolid. Den er vevet sammen på snedig vis... en bok du ikke kan legge fra deg.»
Kiljan, riksdekkende TV-stasjon
”My darling.”
Han var så ivrig at hun mistet fotfestet og snublet i noe, og det var rett før hun datt. Han grep tak i henne og ville fortsette, men hun ba ham holde opp. De sto inne i en liten hjørneinngang, og det lå noe på bakken like ved, noe hun nesten hadde ramlet over. Hun så at det var rester av store pappesker, som hun trodde stammet fra depotet. Hun hadde ikke lagt merke til dem da de søkte inn i hjørnet, men nå så hun at to bare og magre legger stakk ut fra papprestene.
”Jesus!” stønnet Frank.
”Hva er det?” sa hun. ”Hvem er det?!”
De stirret ned på leggene, sko med remmer over vristen, sokker som rakk til like over anklene, den blåhvite huden der sokkene sluttet. Mer så de ikke. Frank nølte et øyeblikk før han bøyde seg ned og løftet en av pappbitene.
”Hva er det du gjør?” hvisket hun.
Han dro bort papprestene, og under dem lå det en ung pike, hun kunne knapt være tjue. Piken lå på siden, vendt inn mot veggen på teaterbygningen. Begge to skjønte straks at hun måtte være død.
”Herregud,” stønnet hun og grep fatt i Frank, som ikke tok blikket fra liket.
”What the hell!” hørte hun ham hviske idet han satte seg på huk ved siden av piken. Han grep håndleddet hennes, men kjente ingen puls. Han la en finger på halsen hennes, men visste at det var bortkastet. Den amerikanske soldaten fikk frysninger. Han hadde ikke deltatt i kamper ennå og var ikke vant til å se lik. Han skjønte straks at de ikke kunne hjelpe piken, og mønstret henne raskt, for å se om det var noen merker på liket som kunne tyde på hva som hadde forårsaket dødsfallet, men fikk ikke øye på noen.
”Hva skal vi gjøre?”
Frank reiste seg og omfavnet den islandske kjæresten. Han var glad i henne og hadde stor forståelse for at hun aldri hadde invitert ham hjem og presentert ham for familien. Soldatene var ikke like velkomne alle steder.
”Let’s get the hell out of here,” sa han og så seg rundt.
”Bør vi ikke kontakte politiet?” spurte hun. ”Get police.”
Han fikk ikke øye på andre folk i nærheten. Han kastet et raskt blikk rundt hjørnet og så at vaktene i sandsekkfortet befant seg der de skulle.
”No police. No. Let’s go. Go!”
“Yes, police,” sa hun og strittet imot, men hadde ikke så mye hun skulle ha sagt.
