Her inne, hvor som helst, når som helst, tiltalte de fangene med etternavnet først. Når han hørte sitt eget navn, svarte han med en gang.
Til og med på toalettet. Akkurat som i militæret, selv om han ikke akkurat hadde meldt seg frivillig til tjeneste på dette stedet. De hadde i høyeste grad brakt ham hit mot hans vilje.
«Mars, Melvin?»
«Ja, sir. Her, sir. Sitter på do, sir.»
Hvor skulle jeg ellers ha vært, sir?
Han hadde aldri skjønt hvorfor de gjorde det på denne måten. Ikke hadde han brydd seg om å spørre heller. Svaret ville ikke ha spilt noen rolle for ham uansett. Dessuten kunne det lett ha ført til at en av vaktene hadde gitt ham et slag i hodet med køllen.
Det var andre ting som bekymret ham her i Huntsville, Texas’ statsfengsel. Det ble kalt «Murfengselet» på grunn av de høye teglsteinsmurene rundt området. Det ble bygd i 1849 og var det eldste fengselet i delstaten.
Det var her henrettelsene foregikk.
Offisielt var Mars Fange 7-4-7, i likhet med jumbojeten. Det var grunnen til at vaktene på avdelingen kalte ham Jumbo. Og selv om han ikke var noen kjempe, så var han ikke liten heller. De fleste måtte se opp til ham, om ikke annet så fordi de var nødt. En meter og nitti på strømpelesten, og en halv centimeter attpå.
Han visste nøyaktig hvor høy han var fordi de hadde målt og veid ham på millimeteren under NFL-draften. Mens han gikk gjennom det kjente ritualet, hadde han sammenliknet det med slavehandelen som foregikk på torgene før i tiden, der plantasjeeierne metodisk sjekket og undersøkte varene de ville kjøpe. Vel, i motsetning til slavene ville han i det minste ha nok av penger til å takle all slitasjen på kroppen etter at fotballkarrieren var over.
Han veide fremdeles hundre og fem kilo. Ikke fett, bare muskler. Ikke verst med tanke på den maten de serverte i fengselet, laget på store fabrikker, stappet med fett og natrium, så vel som kjemikalier som sannsynligvis ble brukt til å produsere alt fra betong til tepper.
Dere tar langsomt livet av meg med den elendige maten deres.
Han hadde vært på dette stedet nesten like lenge som han ikke hadde vært på dette stedet.
Og tiden hadde ikke gått fort. Det føltes ikke som tjue år. Det føltes som to hundre.
Men det spilte ingen rolle lenger. Snart ville det være over. Dette var dagen.
Den siste, endelige anken.
Avslått.
Han var død.
De hadde overført ham hit til Huntsville fra dødscellen i Polunsky-fengselet i Livingston, som lå hundre kilometer unna, i trygg forvissning om at Texas denne gangen skulle få sin hevn etter tjue års ventetid. Advokaten hans hadde vært blek da hun overbrakte beskjeden. Men hun ville våkne i morgen.

Ikke jeg.

Til toppen