Så oppdaget han noe som bekreftet hans verste mistanker: flammer og røyk.
Han rettet blikket mot høyre i samme øyeblikk som et kraftig lyn lyste opp hele området.
Decker stivnet da han fikk øye på noe i det skarpe skjæret. Han ristet av seg sjokket og sprintet mot bakdøren. Uten å nøle kastet han seg mot den med skulderen først, slik han hadde gjort mot mange blokkeringssleder på fotballtreningene. Den skrøpelige døren ga etter og gikk i gulvet med et brak.
Vinden ulte og plystret rundt hushjørnene, så Decker hørte ikke at Jamison ropte på ham. Hun hadde hoppet ned fra verandaen og kom løpende mot gjerdet idet Decker brøt opp døren. Regnet falt hardt nå, pisket av vinden, mens skyene slapp millioner av liter med vann over den vestlige utkanten av Pennsylvania. Jamison hadde løpt skoene av seg og var gjennomvåt før hun var halvveis til gjerdet.
Decker stormet inn på kjøkkenet og fortsatte mot høyre. Han hadde allerede trukket Berettaen og holdt den klar. Nå skulle han ønske at han ikke hadde drukket så mange øl. Alkoholen hadde utvilsomt svekket både reaksjonsevnen og de motoriske ferdighetene hans.
Han beveget seg så raskt og uforsiktig bortover den mørke gangen at han kolliderte med veggen. Skulderen strøk mot noe. Det falt ned på gulvet.
Et bilde.
Decker forbannet seg selv fordi han nettopp hadde kontaminert det han visste var åstedet for en forbrytelse, noe han ville ha sett på som helt utilgivelig hvis noen andre hadde gjort det. Men det var for sent å tenke på det nå. Han visste ikke hva som foregikk her. Det han hadde sett, kunne bare være toppen av isfjellet.
Han stakk først pistolen rundt hjørnet. Deretter kom han etter med kroppen. Han lot blikket sveipe over rommet og rettet ryggen.
Decker visste nå hva som hadde utløst den første gnisten og deretter flammene.
Og det flimrende lyset.
Elektriske ledninger hadde ganske visst kommet i kontakt med flytende væske.
Men det var ikke vann.
Det var blod.

Til toppen