Ordene hans hadde en hul klang, og den andre mannen kunne ikke unngå å høre det. Han strammet grepet om våpenet. Kapteinen så vekk. Det snørte seg i halsen hans. Frykten grep ham.

Punktlighet var viktig for dem som betalte ham. Og det å komme for sent, om så bare et par minutter, var aldri bra.

Akkurat nå føltes det ikke som om den sinnssyke profittmarginen var verdt det. Man kunne ikke bruke penger når man var død.

Men en halvtime senere, da motoren begynte å suge luft i stedet for bensin, fikk kapteinen endelig bestemmelsesstedet i sikte. Det steg ut av havet som en trone for havguden Neptun.

De var veldig sent ute, men de hadde i det minste kommet velberget fram.

Han så på passasjerene. De stirret også på plattformen. Øynene deres var store av redsel. Han forsto dem. Selv om dette ikke var den første riggen de hadde sett, var den likevel et uhyggelig skue, spesielt i mørket. Pokker, den skremte ham fremdeles, selv etter alle turene han hadde bak seg. Alt han ønsket å gjøre nå, var å dumpe lasten, fylle opp tanken og komme seg tilbake. Så snart de tjuefem passasjerene hadde steget av båten hans, var de en annens problem.

Han saktnet farten og brukte god tid på å legge til en flytebrygge som var fortøyd til plattformen. Da trossene var sikret, strakte armer seg over ripa og begynte å hjelpe passasjerene ut av båten. Brygga gynget i bølgene.

Han kunne ikke se skipet som vanligvis ventet for å frakte passasjerene videre. Det måtte allerede ha gått med en annen last.

Kapteinen signerte på noen dokumenter og fikk betalingen i form av teipede kontantbunter. Han så på passasjerene som ble skysset opp en lang ståltrapp. Alle så vettskremte ut.

Det har de grunn til å være, tenkte han. Det ukjente var ikke på langt nær så skremmende som det kjente. Og han skjønte at disse folkene var klar over hva som skulle skje med dem. De visste også at ingen ville bry seg.

De var ikke rike.

De var ikke mektige.

De var i sannhet de glemte.

Og det ble bare flere og flere av dem. For verden var raskt i ferd med å bli inndelt i to permanente klasser: de rike og derfor mektige. Og så alle de andre. Og det de rike og mektige ville ha, det greide de som regel å skaffe seg.

NB! KAN STOPPE UTDRAGET HER HVIS DET IKKE ER PLASS TIL DET UNDER:        

Han åpnet en av buntene. Hjernen hans registrerte ikke med en gang det han så. Da det gikk opp for ham at det var avispapir, ikke penger, han sto med i hendene, så han opp.

Munningen på MP5-en var rettet mot ham. Mannen som holdt våpenet, sto bare tre meter unna, på Neptuns trone. En maskinpistol var et fryktinngytende våpen på kloss hold. Det skulle vise seg å stemme i kveld.

Til toppen