Nesbø tillater seg som vanlig å skrive lenger enn alle sine norske konkurrenter, og likevel er det nesten synd når «Kongeriket» tar slutt.
Geir Rakvaag, Dagsavisen
Hele anmeldelsen:
Jo Nesbø lar Harry Hole få en velfortjent pause. Hans nye roman er en frittstående fortelling som skiller seg fordelaktig ut fra de alminnelige forventningene til spenningssjangeren.
Jeg blir minnet om et essay Jo Nesbø skrev i Dagbladet for 20 år siden, om «bensinstasjonslokaliseringsprinisppet», der økonomen forklarte hvor det er best å legge en bensinstasjon, og hvordan det samme prinsippet gjennomsyrer taktisk tenkning i samfunnet for øvrig.
Ikke fordi den nye romanen bygger videre på denne tankegangen. Men beliggenhet er alt i denne fortellingen. Den handler om en mann som driver en bensinstasjon langt ute på bygda, og broren hans som vender hjem fra Canada med den ambisiøse arkitektkjæresten sin. De nyankomne har store planer for utmarka, selveste Kongeriket, som er i familiens eie.
Et lite stykke utover i lesningen må jeg minne meg selv om at dette ikke er en ny fortelling av Levi Henriksen. Det er riktignok Kongsberg som er nærmeste tettsted, ikke Kongsvinger, men her er den det samme følelsen av små, lokale forhold, de samme geografiske forutsetningene, de tett sammensveisede brødrene, såre familieforhold fra fortida, fascinasjonen for gamle biler, og uklare sammenhenger som vi skjønner skal komme for en dag etter hvert. Til og med en påminnelse om at den første snøen ikke blir liggende.
Sakte, men sikkert blir dette likevel en fortelling som minner om hvorfor Jo Nesbø er i en klasse for seg i norsk spenningslitteratur.
Med en intrige som skiller seg godt ut fra standarden, passelig mange sidespor, en fortellerglede med stor sans for detaljer, med grundig forarbeid – denne gangen med ornitologi som et gjennomgående tema som på ingen måte er nødvendig, men gir fortellingen passelig eksentriske trekk.
Foreldrene til brødrene Roy og Carl Opgard omkom for mange år siden da bilen deres kjørte utfor veien i svingen rett nedenfor huset deres. På et så vanskelig tilgjengelig sted at ulykken aldri ble ordentlig etterforsket. Dette stupet, med fjellveggen under kommer vi tilbake til om og om igjen i «Kongeriket».
Det er så farlig bratt at det er vanskelig å se det for seg etter beskrivelsen, men det fortoner seg som et slags Flåklypa fra helvete. Når lensmannen gjør et nytt forsøk på å finne ut av hva som skjedde nedi der en gang skjønner vi at dette ikke er noe Roy ser fram til. Ikke bare for det ripper opp i et opplagt gammelt traume. Den plagsomme lensmannen har arvet jobben fra faren, og gir seg ikke så lett.
Jo Nesbøs fornekter seg ikke som historieforteller. Leseren får til å begynne med bare antydninger om fordums skjebnesvangre hendelser. Vi skal mye fram og tilbake før vi begynner å se helheten.
Natta som ble et avgjørende vendepunkt i livet til brødrene må vi noen hundre sider inn i boka for å få vite mer om. Først halvveis ute i boka er fortidas hemmeligheter fortalt. Resten fortelles lineært, og bygger seg opp med de beste thriller’ske virkemidler.
Nå spares det ikke på noe. Her er mye som hører med for et løssluppent drama. Et fargerikt typegalleri med sladrekjerring, femme fatale, bygdedyr, bruktbilselger, avisredaktør og torpedo, Her er programmessig utroskap, utpressing og brannstifting, men også overgrep som gir fortellingen alvor og tyngre dybde.
Voldsskildringene i boka er brutale, men samtidig skildret med en nesten ironisk sjangerbevissthet som tar bort mye av ubehaget. Historien inneholder et makabert opptrinn med så svart humor at det overgår utedass-scenen fra «Hodejegerne». Nesbø tillater seg som vanlig å skrive lenger enn alle sine norske konkurrenter, og likevel er det nesten synd når «Kongeriket» tar slutt.
Jøss, så god han er! Terningkast 6
«Kongeriket» er ikke en thriller, men først og fremst en sabla god og nervepirrende roman.
Cathrine Krøger, Dagbladet
Hele anmeldelsen:
«En lavlitterær røverromanforfatter». Dette er karakteristikken professor Erik Bjerk Hagen gav Jo Nesbø da han anmeldte Nesbøs «Macbeth» (14.03.18) i Aftenposten. Da var det en heftig debatt om krimlitteratur generelt og Nesbøs litterære kvalifikasjoner spesielt. Morgenbladets Bernhard Ellefsen anmeldte den samme boka, som han forutsigbart nok slaktet (23.03.18), og da med alle mulige forbehold om hvor lite krim han hadde lest i sitt liv.
Det ble den gang en heftig debatt om kriminallitteratur som sjanger, og Dagbladets Fredrik Wandrup kom med en skarp og drepende kommentar om Ellefsens arroganse, der Wandrup så for seg hva som hadde skjedd hvis Ellefsen hadde anmeldt en diktsamling med det forbehold at han bare hadde lest to-tre diktsamlinger.
Med «Kongeriket» burde Ellefsen nedlate å ta Nesbø på alvor, tross sin mangelfulle innsikt i krim. Dette er først og fremst en sabla god roman og et shakespeariansk drama, med allusjoner til både bibelske urmotiv og greske tragedier. Det er dramaturgien, språket, de kjappe dialogene, portrettene, psykologien og miljøskildringen som driver boka, ikke thrillerelementet, selv om det også er der.
Skjebnedrama
Romanen, som tidligere har gått under navnet «Innbyggere 990», er lagt til ei lita bygd ved Budalsvannet noen timer fra Notodden. Der møter vi jeg-personen Roy. I prologen er han og den engstelige lillebroren Carl tenåringer. De skal ut og skyte fugl, og Carl skal overbevise guttenes brutale far om sitt mot. Carl fomler i vei, og treffer i stedet familiens hund Dog. Dog lider, Carl våger ikke å gjøre noe, og Roy tar kniven og dreper hunden raskt og effektivt. Han prøver å forsvare lillebroren overfor faren, men faren gjennomskuer ham.
«La Dog leve og lide, eller la Dog få dø og bli hans morder. Det krever mot å ikke vike unna når du plutselig blir stilt overfor slike valg», sier faren stolt til sin eldste sønn. Det skal vise seg å være dette som er skjebnedramaets sentrale tema, valg, skam, kjærlighet, skjebne. Med tanke på hva som skjer utover i romanen, er prologen både psykologisk finurlig og litterært elegant.
Selve fortellingen starter tjue år seinere. Einstøingen Roy bor fremdeles på den stusslige avsidesliggende gården. Foreldrene er døde, han driver bygdas bensinstasjon, og venter nå på broren Carl som skal komme hjem etter mange års suksess i Canada. Carl ankommer i Cadillac, har med seg sin underskjønne kone Shannon, og har store planer om et vanvittig hotellprosjekt.
Vi forstår at dette er Nesbøs særegne vri på fortellingen om Kain og Abel. Rollene er byttet om. Carl er den store og sterke, sjarmerende og suksessfull som han er blitt. Det kommer tidlig antydninger om at Roy elsker sin bror mer enn normalt er, og at foreldrenes ulykke muligens ikke var en ulykke. De to kjørte av veien med farens stolthet, en Cadillac de Ville, og vraket ligger fremdeles dypt nede i et juv like ved gården, kalt Huken. Hva som skjuler seg i Huken skal bli sentralt utover i boka.
Denne boka kunne like godt vært lagt til syttitallet i en amerikansk småby. Ikke bare det hardkokte språket og stemningen, men også de ulike typene. Den solariumsbrune sheriff-aktige lensmannen og den tyggegummityggende, yppige ungjenta som jobber på bensinstasjonen og stadig prøver seg på Roy. Bygdas vakre og hevngjerrige ordførerdatter, som engang ble sviktet av Carl. Den ondsinnede Grethe som driver solarium.
En av Nesbøs virkelige litterære styrker er at han både i språk, dramaturgi og plott tidlig evner å få leserne på kroken. En svakhet er at han ikke stopper i tide, men splæsjer på med urealistiske og blodige scener. Det skjer ikke her. Riktignok er det både mord og partering, men spenningen ligger i den langsomme og overraskende oppklaringen av forholdet mellom guttene, og da med en elegant vri på handlingen, der ingenting er slik vi tror det er.
Avslutningen er like skjebnesvanger som en gresk tragedie. Boka er lang. Sikkert for lang. Men det er en uhyggelig god roman, som ingen andre enn Nesbø kunne skrevet.
Til toppen
