| Forfatter: | Jo Nesbø |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2015 |
| Antall sider: | 172 |
| Forlag: | Aschehoug |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Blod-bøkene |
| Serienummer: | 1 |
| ISBN/EAN: | 9788203357626 |
Omtale Blod på snø
Drap og forelskelse
Olav Johansen dreper for penger. Men hva hvis han faller for den han skal drepe? Jo Nesbøs nye roman handler om det han kan best av alt: drap og forelskelse …
Prøv å tenke deg inn i rollen som leiemorder i Oslos underverden. Du har en sjef som kontrollerer byens heroinmarked. Jobben er å ekspedere folk, slik andre ekspederer varer. Så gir sjefen deg et sinnssykt oppdrag: Du skal ekspedere kona hans, den umåtelig vakre og forføreriske Corina. Hva gjør du?
Oslos kalde underverden
Vi er i iskalde Oslo på 1970-tallet. Det er snart jul, og hovedstaden er kaldere enn noen gang. Bokstavelig talt. Det starter med at Olav er på jobb, nå i ferd med å ekspedere en av de ansatte hos Fiskeren.
Fiskeren er narkobaronen som bruker fiskebutikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon. Når oppdraget er utført og blodet sugd opp av snø, får han et langt verre oppdrag: å drepe kona til sjefen, Daniel Hoffmann.
Føle med en leiemorder?
Sannsynligvis er det første gang du føler med en leiemorder. Ikke bare fordi Olav har et dilemma som handler om å drepe kona til sjefen eller ikke, men fordi Nesbø vever Olavs personlige skjebne inn i fortellingen. Er det virkelig mulig å komme seg ut av et helvete han var dømt til fra fødselen av? Kan den ordblinde, ensomme, litteraturelskende leiemorderen klare å skape seg et nytt liv med den han er forelsket i?
En ekspeditør – to kvinner
Olav skribler på et kjærlighetsbrev han aldri blir ferdig med. Leser De elendige, romanen av Victor Hugo om en mann som får tilgivelse for sine forbrytelser, og bruker resten av livet på å betale tilbake ved å være et godt menneske. Når Olav ser kona til Hoffmann for første gang, forandrer alt seg. Lyset. Temperaturen. Absolutt alt. Den dagen går han ikke til kolonialbutikken og spaner på Maria som sitter i kassa, slik han har pleid å gjøre når hun tar T-banen hjem. Å stå alene på T-banen og hviske sine hemmelige drømmer om Maria har vært en del av hverdagen. Ikke nå lenger. Olav er stup forelsket. Alt ved Corina Hoffmann er linedansende vakkert. Alt unntatt etternavnet.
Å drepe som levebrød
Når Olav oppdager at Corina har en elsker, vokser dilemmaet. Han finner sin egen måte å løse oppdraget på. Når han får vite hvem elskeren er, er han trengt opp i et nytt hjørne, og har bare én ting å gjøre. Eller er det kanskje ikke slik? Nesbø er godt kjent for løsninger du aldri har tenkt på, og slik er det også denne gang. Vi følger Olav Johansen på en brutal reise i en verden av mennesker som har som levebrød å drepe sine medmennesker. Uten slingring. Er det virkelig mulig å slippe unna et slikt inferno?
Får til det umulige
Å få leserne til å bli med inn i hjertet og hjernen til en leiemorder er ikke enkelt. Men så er det altså slik at Nesbø har denne vidunderlige evnen til å få til det umulige. Du dras inn i Olav Johansens liv på vrangsiden av samfunnet fra side én. Den svake moren, som han helst vil likne på. Den hjerteløse faren, som sitter som et virus, en sykdom i blodet hans. Den skjulte trøsten, boklesingen i smug, han husker norsklæreren som en gang sa at bak alle skrivefeilene har han noe ingen andre har. Noe helt spesielt. Helt briljant. Akkurat som Jo Nesbø.
Av Bernt Roald Nilsen
gjennomført håndverk fra start til slutt...Sindre Hovdenakk, VG
Flere bøker av Jo Nesbø:
Anmeldelser Blod på snø
"Blod på snø er gjennomført håndverk fra start til slutt..."
Sindre Hovdenakk, VG
"Blod på snø' inneholder mye av den typen romantisert maskulinitet som man for eksempel kan finne i mafiafilmer. (...) Mulig det er politisk ukorrekt, men det virker på meg. Og det bidrar til å gjøre de beste passasjene i denne romanen til virkelig fin litteratur."
Torbjørn Ekelund, Dagbladet
"Blod på snø' er Nesbøs egen 'pulp fiction', i dobbelt forstand. Både en hyllest til den enkle, hardkokte fortellerstilen fra fortida, men også med paralleller til Quentin Tarantinos film. (...) Fortellergleden til Nesbø selv er det heller ingenting å si på. Som hyllest til sjangeren lykkes 'Blod på snø' også med å minne oss om at mange av gamle forbildene hadde gode litterære sider som ikke skal undervurderes."
Geir Rakvaag, Dagsavisen
"… en lek med litterære genrer og konvensjoner som det for krimnerdene av oss er umulig ikke å fryde seg over."
Ola Hegdal, Dagens Næringsliv
"Denne gang vil han noe annet enn å blåse liv i underholdningskrimmens loslitte persongalleri og demonstrere håndverkerens mesterskap. Derfor er jeg imponert over lille Blod på snø, en 173 siders beretning i jeg-form. (…) Nesbø behersker virkemidlene sine så godt. Språket er stramt, formuleringene presise, ordvalget tankevekkende."
Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
"Du blir neppe særlig mørkredd etter å ha lest denne, men faren for å le er overhengende. Mens mange av plottvistene er så sjangertro at de nærmest kommer med egen værmelding, finnes her også små perler av mer subtile overraskelser underveis. Den store finalen er blodig og klønete og ikke minst hysterisk morsom, og en scene Cohen-brødrene sannsynligvis ville gått over lik for å få filmatisere."
Annette Orre, Vårt Land
"Blod på snø er en poetisk innrammet, upretensiøs krimhistorie som lodder dypere enn den later som. (…) Handling og språk flyter uanstrengt av gårde. Forfatteren bobler av fortellerglede, og leseren vil la seg smitte. Noen faste lesere av Nesbø vil nok føle seg snytt, tenke at dette er for lett og for lettvint, dette er en historie som slutter før den får ordentlig begynt. Men historien om den forelskede leiemorderen har samtidig kvaliteter som en må se lenge etter i en vanlig Nesbø-krim. Den poetiske innrammingen som fundamenterer tittelen Blod på snø er neddempet vakker i sin enkelthet, en antydning om livet slik det kunne vært."
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
Intervju
Bedrag og selvbedrag fra Nesbø
Hvordan fikk du ideen til Blod på snø?
I en annen bok skrev jeg om en forfatter som skrev kultromanene Blod på snø og Blod på snø 2: Mere blod. Etter hvert ble det så mye snakk om disse bøkene at jeg ble nysgjerrig på dem. Siden de ikke fantes, betydde det at jeg måtte skrive dem.
Hva er tema i Blod på snø?
Boken handler om en dyslektisk leiemorder i 70-talls Oslo, der han jobber for den ene av byens narkobaroner. Han er en enkel mann, det er i hvert fall slik han ser seg selv. Ensom og sjenert, og i tillegg har han altfor lett for å forelske seg.
Og mye drap og kjærlighet – som alltid i dine bøker?
Ja, det er vel enda tydeligere her enn før. Blod på snøbøkene kan til en viss grad kalles kjærlighetsromaner. Rettere sagt forelskelsesromaner, siden det egentlig er dette bøkene handler om. Forelskelsens natur. Bedrag og selvbedrag. Overlevelse og selvdestruktivitet.
Hvordan var det å skrive med hovedpersonens stemme?
Det er interessant å skrive når du kan la hovedpersonens virkelighetsoppfatning tolke det som skjer, og farge språket, humoren og tankene rundt de moralske dilemmaene. Da kan du også vise hovedpersonens sosiale dødvinkler via hans refleksjoner. Er mannen virkelig blind, eller lukker han bare øynene?
Hvordan er det mulig å like en leiemorder?
Å fortelle i 1. person er et veldig sterkt virkemiddel for å få leseren til å forstå, og dermed sympatisere med vedkommende. Hvis vi på side én velger å heie på noen, skal det mye til for at vi ombestemmer oss. Olav er i tillegg ganske lett å synes synd på, derfra er jo veien kort til å like til tross for det bisarre yrket han har. Han er dessuten en person som viser omsorg.
Hva med research i forbindelse med Blod på snø?
Jeg bruker mye egen erfaring slik jeg husker det, men lager i tillegg litt annerledes Oslo, litt New York på 70-tallet, inspirert av filmer og romaner, som for eksempel Jim Carrolls Basketball Diaries.
Det kommer mer Blod på snø etter hvert?
Ja, Blod på snø 2: Mere blod kommer til høsten. Og neste år kommer så boka der de to Blodbøkene dukker opp, da som to fiktive bøker som er skrevet av Tom Johansen i boka Kidnappingen av Tom Johansen.
Det har vært mye snakk om filmatisering?
Warner Brothers har kjøpt rettighetene, og Leonardo Di Caprios selskap er inne her som produsent. Foreløpig plan er at Daniel Spinoza skal produsere, men dette kan bli alt fra Hollywood til ingenting. Film er aldri realitet før de begynner å skyte, så jeg holder ikke akkurat pusten. Jeg anbefaler ingen andre å gjøre det heller.
Andre aktuelle prosjekter fremover?
Etter de tre Blodbøkene har jeg sagt ja til å skrive en romanversjon av Macbeth for mitt engelske forlag i forbindelse med det forestående Shakespeare-jubileet.
Savner du Harry?
Tja, det er som med en litt intens venn. Greit å ha fri fra ham, men også greit å vite at han er der.
Jo Nesbø er intervjuet av Bernt Roald Nilsen
Utdrag
Snøen dansa som bomull i lyset under lykta. Retningsløst, visste ikke om den ville opp eller ned, lot seg bare føre av den helvetes, iskalde vinden som kom inn fra det store mørket over Oslofjorden. Sammen virvla de, vinden og snøen, rundt og rundt i mørket mellom de nattestengte lagerbygningene på kaia. Til vinden ble lei og satte fra seg dansepartneren innerst ved veggen. Der hadde den tørre, gjennomblåste snøen føyket sammen under skoene på mannen jeg akkurat hadde skutt i brystet og i halsen.
Blodet dryppa fra skjortesnippen hans og ned på snøen. Nå er det ikke slik at jeg veit så mye omsnø – eller noe annet for den saks skyld – men jeg har lest at snøkrystallene som blir danna når det er sprengkulde, er helt annerledes enn for kram, grovkorna eller skaresnø. At det er formen på krystallene og tørrheten i snøen som gjør at hemoglobinet i blodet beholder den dype rødfargen.
I alle fall fikk snøen under ham meg til å tenke på en kongekappe i purpur og hermelin, som på tegningene i boka med norske folkeeventyr som mora mi hadde pleid å lese for meg. Hun likte eventyr og konger. Det var vel derfor hun hadde oppkalt meg etter én.
Aftenposten skreiv at om kulda fortsatte slik til nyttår, kom 1977 til å bli det kaldeste året siden krigen, og at vi kom til å huske året som starten på den nye istida som forskerne hadde spådd i en tid nå. Men ikke veit jeg. Jeg veit bare at mannen som stod foran meg snart var død, den skjelvinga i kroppen er ikke til å ta feil av.
Han var en av Fiskerens menn. Det var ikke noe personlig. Og det sa jeg til ham også før han seig sammen og etterlot en stripe med blod på murveggen. Ikke at jeg tror det gjorde ting lettere for ham å høre at det ikke var personlig. Når jeg selv skal skytes, vil jeg foretrekke at det er personlig. Og jeg sa det vel ikke for at spøkelset hans ikke skulle komme etter meg heller, jeg tror ikke på spøkelser. Jeg kom bare ikke på noe annet å si. Jeg kunne selvfølgelig holdt kjeft, det er jo det jeg vanligvis gjør. Så noe må det ha vært som plutselig gjorde meg snakkesalig. Kanskje det at det var jul om noen dager. Vi mennesker søker sammen når det nærmer seg jul, har jeg hørt. Men ikke veit jeg.
Jeg trodde blodet skulle fryse på overflaten av snøen og bli liggende. Men i stedet sugde snøen det opp, trakk det inn under overflaten, gjemte det, som om det selv hadde bruk for det. Da jeg gikk hjemover, forestilte jeg meg at det reiste seg en snømann fra skavlen, en med så vidt synlige blodårer under den likbleike huden av is. Jeg ringte Daniel Hoffmann fra en telefonkiosk og sa at jobben var gjort.