Forfatter: | Jo Nesbø |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2015 |
Antall sider: | 235 |
Forlag: | Aschehoug |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Blod-bøkene |
Serienummer: | 2 |
ISBN/EAN: | 9788203359279 |
Kategori: | Nordisk krim og Hardkokt krim |
Forfatter: | Jo Nesbø |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2015 |
Antall sider: | 235 |
Forlag: | Aschehoug |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Blod-bøkene |
Serienummer: | 2 |
ISBN/EAN: | 9788203359279 |
Kategori: | Nordisk krim og Hardkokt krim |
Leiemorderens flukt
Det er en real røverhistorie Jo Nesbø leverer denne gang. Ingen tvil om at han igjen inntar nye, herlige høyder. Selv uten Harry Hole.
Liker du intrikate historier med en snert av mørkt eventyr? I så fall kan du glede deg til Mere blod. Nesbøs ustoppelige fortellerglede har nå funnet et nytt og heftig utløp, og han behersker krimsjangeren så suverent at det er en ren fryd å lese.
På rømmen fra nådeløse Oslo
Mere blod er historien om hva som skjer når leiemorder Ulf Hansen er på rømmen fra det nådeløse Oslo-miljøet vi møtte i Blod på snø. Flukten fører han til læstadianske samer på Finnmarksvidda der salmer og dobbelmoralisme siver ut mellom skakke og forblåste hushjørner.
Nesbø tar nok en gang i bruk sin fantastiske evne til å fortelle både drøye og heftige historier. I sin egenartede korthugde og røffe stil leverer han en krim om umulige krumspring, forelskelsens natur og evnen til å overleve når den eneste leiemorderen har å ty til, er seg selv.
Gjemt i kirken
Leiemorder Hansen går av bussen midt på natta, og kniper øynene sammen mot sola. Det er august 1977, han har reist 1800 kilometer og vært 70 timer på flukt. Han er i Finnmark, pistolen er på plass i jakkelomma. Han må gjemme seg, og den eneste døren som er åpen, er kirkedøren. I mangel på noe bedre legger han seg under prestekjolen og sovner umiddelbart. Et perfekt gjemmested for en som riktignok tror på det gode, men som selv lever destruktivt. Hansen har gjort noe som får Fiskeren, en baron i Oslos dop- og prostitusjonsmiljø, til å jakte på ham. Men hva? Fiskeren finner alltid den han leter etter. Tiden tikker, de siste 70 timene har vært en ren bonus …
Et nytt liv?
Hansen får låne en nedlagt gjeterhytte, og gradvis blir han kjent med bygdas folk. Hjulbeinte Mattis selger sprit og er langt fra pålitelig, men det er kanskje hjelperen, tiåringen Knut, på tross av at han mener Hansen kommer til å brenne i helvete? Det sier i alle fall læstadianernes lære, og den kan Knut mye om. Så er det Lea. Knuts mor og bygdas vakreste, med et arr etter hareskår på overleppa, og som både er vaskekone, klokker og kirketjener. Til og med et gammelt reinsdyr har sin plass og rusler rundt gjeterhytta, like utstøtt som Hansen selv.
Og hele tiden vet han at Fiskeren kommer til å innhente ham. Gradvis får vi vite at Hansen har krevd inn penger, men unnlatt å drepe. Fiskeren vil alltid kreve inn sin gjeld, uavhengig av leiemorderens gode forklaringer. Klarer han å komme seg ut av den umulige situasjonen og skape et nytt liv?
Flukt og forelskelse
Hansen har ingen å reise til, ingen venner og har levd et liv i bedrag og selvbedrag. Når tiåringen Knut spør om det er noe han kan, er svaret at han er god på å gjemme seg. Men følelsene klarer han ikke å gjemme når han ser vakre Lea. Mannen hennes har ikke kommet hjem fra fiske, og bra er det, da slipper hun mer juling. Men når fluktmulighetene kommer, snur Nesbø det hele på hodet. Nok en gang klarer denne forfatteren av verdensklasse å overraske.
Dette er et drama om frykt, flukt og forelskelse som du bare må få med deg!
"Språklig overskudd og fortellerglede preger den andre boken i Jo Nesbøs kriminelle sjangerlek...spenningen bygger seg opp på sikkert vis, og bokens avslutning gir bokstavelig talt håp om en fortsettelse."
Sindre Hovdenakk, VG
"Mere blod, den andre romanen i Jo Nesbøs smusslitteraturunivers fra 70-tallet, holder stilen.",
Ola A. Hegdal, DN
Steingulvet i sakristiet var for hardt å ligge på og kirkebenkene for smale, så jeg tok med meg prestekjolen inn i alterringen, hengte jakka mi over altergjerdet, la meg på gulvet og la skinnveska under hodet. Kjente noe vått treffe meg i ansiktet. Tørka det vekk med hånda og så på fingertuppene mine. Det var rustrødt.
Jeg så opp på den korsfesta som hang rett over meg. Så skjønte jeg at det måtte komme fra himlingen. Lekk tak, fuktighet, farga av leire eller jern. Jeg vrei meg rundt så jeg ikke lå på den vonde skulderen, og trakk prestekjolen over hodet for å stenge sola ute. Lukka øynene.
Sånn. Ikke tenke. Stenge alt ute.
Stengt inne.
Jeg reiv vekk prestekjolen, heiv etter pusten.
Faen.
Jeg ble liggende og stirre i taket. Rett etter begravelsen, da jeg ikke fikk sove, hadde jeg brukt valium. Jeg veit ikke om jeg hadde utvikla en avhengighet, men det hadde i hvert fall gjort det vanskelig å sovne uten. Nå var det bare et spørsmål om å bli utmatta nok.
Jeg dro prestekjolen over meg igjen og lukka øynene. Sytti timer på flukt. Ett tusen åtte hundre kilometer. Et par timers søvn i tog- og buss-seter. Jeg burde være utmatta nok.
Gode tanker nå.
Jeg prøvde å tenke på hvordan alt hadde vært før. Før før. Men det ville ikke komme. I stedet kom alt det andre. Mannen kledd i hvitt. Lukta av fisk. En svart pistolmunning. Glass som knuste, fallet. Jeg skøyv det vekk, strakte ut hånda, hviska navnet hennes.
Og da endelig kom hun.
Jeg våkna. Lå helt stille.
Noe hadde dytta borti meg. Noen. Forsiktig, som for ikke å vekke meg, bare forsikre seg om at det var noen der under prestekjolen.
Jeg konsentrerte meg om å puste jevnt. Kanskje var det fortsatt en mulighet, kanskje hadde de ikke merka at jeg hadde våkna.
Jeg sneik hånda mi mot sida, før jeg kom på at jeg hadde hengt jakka med pistolen over altergjerdet.
Amatørmessig til liksom å være proff.