Elitens eminenser
- Jeg har beveget meg i et belte fra Skøyen via Frogner til Voksenåsen. Dette er vestkantromanen min, sier Jo Nesbø om sitt nye, litterære overskuddsprosjekt Hodejegerne. Hvor morsomt hadde han det egentlig da han skrev den?
Av Tove Valmot
– Veldig moro, faktisk. Det var en lett bok å skrive. Ikke noe jeg gikk og ruget lenge på. Jeg ønsket at boka skulle ha en kjapp form, og jeg bruker mye mer humor her enn i Harry Hole-bøkene.
Den lystige utleveringen av elitens velkalkulerte forkjærlighet for Corneliani-dresser, Clive Christian-parfyme og håndsydde sko er imidlertid ikke ment å være noen søt hevn over et miljø som Jo Nesbø en gang var i nærkontakt med – mannen har jo en fortid i finansbransjen:
– Ingen grupper i samfunnet har monopol på kynisme. Tilbøyeligheten til å ville tjene en krone ekstra er ikke noe sterkere blant aksjemeglere enn blant drosjesjåfører. Jeg har vært begge deler, sier han.
– Men Roger Brown er en blanding av folk jeg har møtt i meglerbransjen. Han er et konkurransemenneske og en sosial streber.
FBIs avhørsmodell
Ideen til Hodejegerne fikk han mens han gjorde research til en Harry Hole-roman:
– Jeg intervjuet en som forsket på forhørsmetoder i politiet, og han fortalte meg om den såkalte nitrinns avhørsmodellen som FBI bruker. Hva om en hodejeger brukte den samme metoden i jobbintervjuer?
Dermed var Roger Brown, Oslo beste hodejeger, født.
– Rekrutteringsbransjen er et miljø det er lett å dikte personer inn i. Den er uoversiktlig og lite strømlinjeformet, litt cowboybransje. Det er ingen autorisasjonskrav, og det åpner for useriøse aktører. Jeg snakker ikke om de store, tunge aktørene i bransjen, Rogers selskap tilhører de små i utkanten som rekrutterer i spesielle miljøer, sier Jo Nesbø.
– Jeg ville ha en hovedperson som du må strekke deg litt for å fatte sympati for. Jeg ville skrive historien ut fra forbryterens synspunkt, med en førstepersonsforteller. Det skjer noe interessant da – du går litt på akkord med dine egne følelser. Som leser er du disponert for å føle sympati med jeg-personen. Da jeg leste American Psycho, tok jeg meg selv i å være redd for at Bateman skulle avsløre at han var morder.
Ingen robot
– For meg er Roger Brown en troverdig person, med styrker og med klare karakterbrister. Litt mer ekstrem enn de fleste, selvsagt, jeg har dratt ham ut i alle retninger. Men han er ikke noen robot. Han er ikke en person som har fått tildelt et visst sett egenskaper i kapittel 1 og handler deretter.
– Hans største problem er å holde på Diana?
– Hans største problem er økonomi! Han elsker en kvinne som vil noe annet enn han vil, og han tror han må gjøre bot for at hun skal bli hos ham.
– Så hun kunne ha klart seg uten kunstgalleriet og funkisvillaen som han gjør seg til tyv for å finansiere?
– Roger ser alt fra sitt ståsted. Han trodde kanskje hun ville ha det sånn? I en litterær verden er damen vanligvis enten sterk og smart eller trygghetssøkende og teit blondine. Men jeg ville skape en kvinne som har litt av alt. Med noen egenskaper som skurrer litt. Litt overraskende er hun for eksempel interessert i engelsk fotball, men ikke i de store vinnerlagene – hun støtter Queens Park Rangers. «Fordi de trenger henne.»
Elsker å lide
– De fleste fortellinger handler om hovedpersonens valg, sier Jo Nesbø. – Det er der slaget står. Du lurer på hva han vil gjøre for å holde på henne. Om Roger vil overvinne sin fiende – som like gjerne kan være hans egen moralske ambivalens som en ytre fiende.
I Hodejegerne er den ytre fienden særdeles slagkraftig: I Clas Greve finner Roger ikke bare den perfekte kandidaten til lederjobben i Pathfinder og en rival til Dianas gunst, han møter også for første gang sin likemann. Eller overmann?
– Pleier toppledere i Norge å være utdannet til å drepe?
– Ja, erru gæern. Mange av næringslivslederne har befalskolen. En bakgrunn som fallskjermsoldat er vanligere enn du tror. Dette er folk som elsker å lide! Utpinte langrennsfolk som må gå Birkebeineren.
– Til å være tidligere kommandosoldat er Greve litt treg på avtrekkeren? Hvorfor ikke skyte istedenfor å prate?
– «Mannen med pistolen og det store meddelelsesbehovet», mener du? Et klassisk sjangergrep. Det må jeg kunne bruke for å få historien til å bli det eventyret det skal være!
Til toppen