«Vi vet ikke,» sa Harry. «Vi vet bare at han kan ha vært den samme som drepte Robert.» Han dro til seg beina så sykepleieren fikk plass til å trille den tomme sengen forbi dem i den trange korridoren. «K.. kan ha vært?» stotret Thea Nilsen. «Er det flere av dem?» Hun satt lett foroverbøyd og tviholdt i tresetet på stolen som om hun var redd for å dette av.
Beate Lønn bøyde seg frem og la en beroligende hånd på Theas kne. «Vi vet ikke. Det viktigste er at det gikk bra. Legen sier at det bare er en hjernerystelse.»
«Som jeg påførte ham,» sa Harry. «I samarbeid med kjøkkenbenken. Pistolkulen bommet, vi fant den i veggen. Den andre kulen stoppet inni melkekartongen. Tenk deg det. Inni melkekartongen. Og den tredje i kjøkkenskapet mellom rosinene og …» 
Beate ga Harry et blikk som han skjønte skulle bety at Thea neppe var opptatt av ballistiske merkverdigheter akkurat nå.
«Uansett. Jon er fin, men han var bevisstløs, så legene beholde ham her til observasjon inntil videre.»
«Ja vel. Kan jeg få gå inn til ham nå?»
«Selvsagt,» sa Beate. «Vi ville bare at du skulle se på disse bildene først. Og fortelle oss om du har sett noen av disse mennene før.»
Hun dro tre bilder opp av en mappe og ga til Thea. Bildene fra Egertorget var forstørret så mye at ansiktet fortonte seg som mosaikker av svarte og hvite prikker.
Thea ristet på hodet. «Det var vanskelig. Jeg ser ikke engang forskjell på dem.» 
«Ikke jeg heller,» sa Harry. «Men Beate er spesialist på ansiktsgjenkjennelse, og hun sier at dette er to forskjellige personer.»
«Jeg tror de er det,» rettet Beate. «I tillegg holdt jeg på å bli løpt overrende av ham som kom løpende ut av bygningen i Gøteborggata. Og for meg så det ikke ut som han var noen av personene på disse bildene.»
Harry stusset, han hadde aldri hørt Beate være i tvil om slikt før.
«Gode Gud,» hvisket Thea. «Hvor mange er de egentlig?»
«Ta det rolig,» sa Harry. «Vi har vakt utenfor rommet til Jon.»
«Hva?» Thea stirret storøyet på ham, og Harry skjønte at hun ikke engang hadde tenkt tanken at Jon kunne være i fare her på Ullevål sykehus. Før nå. Storartet. 
«Kom, la oss gå og se hvordan han har det,» sa Beate vennlig.
Ja, tenkte Harry. Og la idioten sitte igjen og tenke litt over faget menneskebehandling.
Han snudde seg da han hørte løpende skritt i andre enden av korridoren.
Det var Halvorsen som løp slalåm mellom pasienter, besøkende og sykepleiere i klaprende tresko. Andpusten stoppet han foran Harry og rakte ham et ark med blek, svart skrift og den blanke papirkvaliteten som gjorde at Harry skjønte at de kom fra Voldsavsnittets faksmaskin. 
«En side fra passasjerlistene. Jeg prøvde å ringe deg ...»
«Mobiltelefoner må være avslått her,» sa Harry. «Noe interessant?»
«Jeg fikk altså passasjerlistene, ikke noe problem. Og mailet dem til Alex som tok det med en gang. Et par av passasjerene har småting på rullebladet, men ikke noe som gir grunn til mistanke. Men det var en ting som var litt rart …»
«Å?»
«En av passasjerene på lista kom til Oslo for to dager siden og hadde returbillett med et fly som skulle gått i går som ble utsatt til i dag. Christo Stankic. Men han møtte aldri opp. Det er pussig siden han hadde en billigbillett som ikke kan bookes om. I passasjerlisten er han oppgitt til å være kroatisk statsborger, så jeg ba Alex sjekke mot folkeregisteret i Kroatia. Nå er ikke Kroatia heller medlem av Europol, men siden de er hypp på å komme med i EU, er de samarbeidsvillige når det gjelder ...»
«Kom til poenget, Halvorsen.»
«Christo Stankic eksisterer ikke.»

t, Halvorsen.”
”Christo Stankic eksisterer ikke.”
”Interessant.” Harry klødde seg på haken. ”Uten at Christo Stankic behøver å ha noe med saken vår å gjøre.”
”Selvfølgelig ikke.”
Harry stirret på navnet på listen. Christo Stankic. Som altså bare var et navn. Men et navn som nødvendigvis måtte stå i passet som flyselskapet krevde ved innsjekking siden navnet stod i passasjerlisten. Det samme passet som hotellene krevde ved sin innsjekking. 
”Jeg vil ha sjekket gjestelistene for alle hoteller i Oslo,” sa Harry. ”La oss se om noen av dem har huset Christo Stankic de to siste dagene.”
”Jeg begynner med én gang.”
Harry rettet ryggen og ga Halvorsen et nikk som han håpet rommet det han ønsket å si. At han var fornøyd med ham.  
”Da drar jeg til psykologen min,” sa Harry.

Til toppen