Er dette den lengste tausheten i hans liv? Jeb sitter på huk med ryggen til og roter i en ryggsekk. Bak Jeb har karene allerede reist seg opp. En av dem – han er ikke helt sikker på hvem – står med bøyd hode, det ser ut som han ber. Shorty har tatt av seg hanskene og slikker hver fingertupp etter tur. Det er som om budskapet fra ministeren har nådd dem fra andre, mer okkulte kilder.
”Paul?”
”Sir?”
”Vennligst bemerk at jeg ikke er øverste feltkommanderende i denne situasjonen. Militære avgjørelser skal, som du vet, utelukkende fattes av den mest erfarne soldaten på stedet. Imidlertid har jeg anledning til å komme med en anbefaling. Du bes derfor gi Jeb beskjed om at jeg, på grunnlag av det etterretningsmaterialet jeg har foran meg, anbefaler ham å sette i gang Operasjon Wildlife øyeblikkelig, men jeg kan ikke beordre ham til det. Beslutningen er selvfølgelig hans egen.”
Men Jeb, som har fanget opp begynnelsen av beskjeden og foretrukket ikke å vente på resten, har forsvunnet i mørket med karene sine.
Snart med nattbriller, snart uten, forsøkte han å få blikket til å trenge gjennom mørket, men så ingen tegn til Jeb eller karene hans.
På den første skjermen så han gummibåten nærme seg stranden. Bølgene slo mot kameraet, svarte knauser nærmet seg.
Skjerm nummer to var død.
Han gikk bort til den tredje. Kameraet zoomet inn på hus nummer syv.
Inngangsdøren var lukket, vinduene fremdeles mørke og uten gardiner. Intet spøkelsesaktig lys holdt i en sløret hånd. Åtte svartkledde, maskerte menn klatret ut av gummibåten, trakk hverandre ut, én for én. Nå lå to av dem på kne med våpnene rettet mot et punkt ovenfor kameraet. Tre menn til listet seg mot kameralinsen og forsvant.
Til toppen