Sophia tok imot mappen. Så trakk Hans opp to USB-pinner. Hun tok imot dem også.
«Ta det med deg hjem, les materialet, og ring meg. Du må gjøre dette. Han trenger hjelp. Hvis du tar en titt på det, vil du se at jeg har rett. Etterforskningen var elendig, siktelsen dårlig underbygget og indisiekjeden overmåte svak, med ett unntak. Han skulle aldri blitt dømt. Men hvis vi skal kunne gjøre noe med det, vil det koste oss tid og penger. Det ville selvsagt ikke være noe problem å finne en annen advokat til Stig Ahlin. De aller fleste forsvarsadvokater ville gjort på seg av opphisselse hvis de fikk sjansen til å vise seg fram i denne saken. Men nå spør jeg altså deg.»
Han ranket seg og så Sophia rett inn i øynene. Hun oppdaget at alt som het oppfølgningsspørsmål, var som blåst bort.
«Det er egentlig ikke du som er problemet. Det er Ahlin,» sa Hans. «Han har ikke hatt en advokat på åtte år, han avskyr advokater. Jeg kan til en viss grad forstå ham. Stuten han startet med, klarte det kunststykket å få en ustraffet mann dømt til livstid i en utpreget indisiesak. Jeg har sverget på at det ikke skal forekomme flere slike feil. Noe som, mellom oss sagt, var lett å love, siden det ikke kan bli verre enn det allerede er. Selv ikke med en nymoralist som deg.»
Hans holdt inne. Nippet til vinen og skulte olmt på Sophia over kanten av glasset. Han mente øyensynlig at det var Sophias tur til å si noe.
«Hvis du prøver å innynde deg, må jeg si at du ikke er særlig flink til å gi komplimenter,» sa Sophia. «Men du trenger ikke smiger. Jeg har fått det for meg at du og Stig Ahlin ville komme ut av det med hverandre. Han trenger en advokat som ikke lar seg skremme. Av ham eller av det det kan innebære å representere ham. Det er derfor jeg gir deg sjansen. Du skjønner det, at jeg tror på ham. Jeg tror han er uskyldig.»
Jøss, tenkte Sophia og strakte seg etter stresskofferten. Hvem er det som er sentimental nå?
«Jeg er altfor snill,» sa hun og la ned materialet. «Om vi kan kalle det det.» Igjen så hun ytterst i øyekroken at den plirende mannen ved nabobordet stirret på henne. Hvorfor fortrakk han ansiktet på den måten? Trodde han at det gjorde ham penere? Hadde han stått foran speilet og øvd seg på det uttrykket? Tenkt at: Sånn, nå ble det bra, akkurat den minen skal jeg sette opp. Det så ut som han hadde netthinneløsning. Men han så på henne, han gjorde faktisk det.
«Jeg skal kaste et blikk på det, Hans. Mer lover jeg ikke.» Uskyldig. Hans Segerstad påsto at Stig Ahlin var uskyldig. Det måtte hun akseptere, uansett hvor søkt og absurd det lød. Hun måtte sette seg ned på kontoret i fred og ro og bestemme seg for hvordan hun skulle formulere et nei. For hun aktet ikke å gi seg i kast med dette, aldri i livet. Ikke Stig Ahlin, så lavt ville hun ikke synke. Hun kastet et stjålent blikk på den blendede mannen og lukket kofferten.
«Men,» undret hun igjen, «dersom vi ser bort fra alle de sentimentale og følelsesmessige og fullstendig uinteressante 22 grunnene du nettopp har trukket fram.» Den unge mannen ved siden av dem boret det smale blikket i hennes. Sophia ranket seg. «Hvorfor skal jeg ta saken?»
«Fordi du kommer til å få ham frikjent.» «Men vil jeg virkelig det?» «Det er verre enn som så. Du vil ikke kunne la være.»
Til toppen
