Stillheten ble brutt av at en gutt løp fra Rönnviken på glatte joggesko. Han la lekeplassen bak seg, sprang over den mindre veien og ned mot fotgjengerundergangen. Der passerte han taggingen, kom opp på den andre siden og fortsatte forbi den nedre delen av Våringes skolegård. Det så ut som om han kanskje var på vei mot torget. Men der var alt stengt, til og med dagligvarebutikken, den som tidligere pleide å ha kveldsåpent sju dager i uken.
Et steinkast fra stedet der gutten stoppet, gikk en mann ut av bilen sin for å forsøke å få opp døren til Våringe sentrums private parkeringsplasser. Vinden var svak, nesten mild i sine bevegelser, men kulda var av det slaget som fikk ledd til å knake og vannrør til å sprekke. Det virket som om garasjeporten hadde frosset, og fjernkontrollen virket ikke.
Mens garasjeeieren sto i snøværet og ristet irritert på åpneren, tok gutten opp en telefon av lomma. To av de ni gatelyktene han hadde passert etter at han kom opp fra gangtunnelen, fungerte. En av dem spredte et svakt lysskinn over ham. I tillegg til de tynne skoene hadde gutten stivfrosne jeans og en halvveis gjenknappet jakke med en hette som var trukket slurvete opp over hodet. Han var andpusten, hele kroppen hans ristet, og han hadde problemer med å få mobilen til å gjøre som han ville. Til slutt løftet han telefonen mot øret og begynte å snakke i den. Mens han snakket, sto han og tråkket på stedet, og det ble et mørkt felt i nysnøen under ham. Nå og da snudde han seg, men det var fortsatt ingen å se. Stemmen ble ført med av vinden. Da samtalen var avsluttet, og han hadde tørket av telefonen mot buksebeinet, snudde han seg enda en gang. Mannen ved parkeringsgarasjen la han ikke merke til. Så fortsatte han mot bussholdeplassen som lå cirka tretti meter unna.
Allerede etter et par minutter kom det en buss. Rett før gutten gikk på, kastet han alt han hadde i lommene i søppelbøtta som sto der. Idet bussen forlot holdeplassen, fikk mannen omsider åpnet garasjen, kjørte inn og lukket etter seg.
Telefonen som gutten nettopp hadde ringt med, var fortsatt skrudd på. Den sendte fra seg et svakt lys, som skinte gjennom avfallet. Det tok tretti sekunder før skjermen sloknet.
Til toppen