Programmert til å fortelle historier

Eksklusivt intervju med leserfavoritten Eystein Hanssen!

Hva gjorde du før du ble forfatter?
Jeg startet yrkeskarrieren som frilansjournalist i lokalavisen på Gjøvik, ble senere fotojournalist i NTB og etter det jobbet jeg med tv- og filmproduksjon, hovedsakelig dokumentarfilmproduksjon. Jeg var blant de første ansatte i TV2, og jobbet med nyheter og dokumentarproduksjoner der i noen år, før jeg brøt ut og startet et produksjonsselskap. Jeg har vel vært involvert i rundt 30 dokumentarfilmproduksjoner som fotograf, regissør eller produsent. På midten av 2000-tallet følte jeg for å prøve noe annet, og takket ja til å være med på å bygge opp en teknologibedrift. Det var interessant, samtidig som det i denne perioden ble klart for meg at dna-et mitt er programmert til å fortelle historier. Det var i denne perioden jeg bestemte meg for å gjøre et seriøst forsøk på å skrive en spenningsroman.

Hvorfor begynte du å skrive krim?
Tanken om å skrive krim går helt tilbake til tenårene, som for mitt vedkommende gikk fra 1978 til 1985. Minnene fra denne tiden er at jeg lå på senga og leste forfattere som Alistair MacLean, Desmond Bagley, Ken Follett, Jack Higgins og Frederick Forsyth, til et soundtrack av britisk rock på Radio Luxembourg. Vi var en gjeng gutter som leste mye og faktisk diskuterte universene vi leste om ganske inngående. Best var det hvis bøkene ble filmer, slik som Nålen, Sjakalen og Styrke 10 fra Navarone. Dette førte også til en betydelig fascinasjon for film, som faktisk var det jeg endte opp med å forfølge som karriere først. Men det var i denne perioden av livet at drømmen om en dag å bli en av dem som skrev noe andre syntes var spennende vokste fram. Det er en fascinerende tanke at forfatteren kan sitte i sin lille skrivebordsboble og konstruere plott, mane fram stemninger, finne opp karakterer, og så, et år eller tre etterpå kan en leser ligge på en strand på andre siden av verden og oppleve akkurat denne stemningen.
 
Hva er din største interesse?
Vi har to aktive sønner på fire og åtte år, så tilværelsen kretser naturlig rundt dem. I tillegg til litteraturen har jeg fortsatt en stor interesse og lidenskap for film. Akkurat nå er jeg involvert på manusnivå i et dokumentarfilmprosjekt, og slike prosjekter ser jeg for meg vil fortsette videre parallelt med bøkene. Ellers er jeg samfunnsinteressert. Dette smitter forhåpentlig over på det jeg skriver.

Hva inspirerer deg mest?
Den største inspirasjonskilden er god litteratur. Om jeg leser noe jeg virkelig får frysninger på ryggen av, er det nærmest som en refleks at jeg forsøker å lære og strekke meg etter det samme. Jeg har også et prinsipp om at annenhver bok jeg leser skal være noe annet enn krim, slik at inspirasjonen kommer fra flere sjangrer.
Samtidig er en viktig inspirasjon til forfatterskapet en generell trang til å belyse og formidle noe om samfunnet vi lever i. Krimsjangeren, spesielt slik den har utviklet seg i de nordiske landene, tar pulsen på samfunnets skyggeside. På sitt beste er dette en slags løpende samfunnskommentar – i en underholdende form. Rutinen med å holde meg oppdatert på nyheter ligger der som en refleks fra tiden jeg selv jobbet med nyheter. Slik sett er jeg et researchdrevet dyr, som også finner mye inspirasjon i de utfordringene vi har rundt oss til daglig.
Internasjonale sammenhenger er også noe som fascinerer meg. Min første bok, De ingen savner, handler jo om trafficking, mens kjernehistorien i bok nummer to, Giftstrøm, er oljekorrupsjon og norsk grådighetskultur. I Triangel er hard, internasjonal narkotikakriminalitet et element.

Hvilke krimforbilder har du?
Jeg er i stor grad formet av de engelske og amerikanske. Michael Connelly fordi han med sin etterforskningshelt Harry Bosch makter å gi et troverdig bilde av moderne politiarbeid, samtidig som han tegner et realistisk portrett både av sin helt, men også av kriminalitetsbildet og samfunnet rundt Bosch i Los Angeles. En annen forfatter jeg gjerne trekker fram er Peter Temple. Han er svært variert, og skriver krim fra australske storbyer like godt som thrillere fra etterretningsmiljøer i Afrika eller Europa.
Av de gamle, store har jeg sans for Jim Thompson. Med sitt korthugde språk og effektive historier på femtitallet var han sentral i å forme den gatesmarte krimlitteraturen. En annen amerikaner jeg gjerne trekker fram er Carl Hiaasen. Hans sarkastiske univers og humoristiske stil med korrupte og skakkjørte karakterer i Florida er, på sitt beste, en fryd å lese. Og selvsagt James Lee Burke, som litterært sett kanskje er den beste av alle. For øvrig er det mange dyktige jeg gjerne leser og strekker meg etter … Val McDermid, Harlan Coben, Roger John Ellory, Ian Rankin, Henning Mankell, Jo Nesbø, Robert Harris.
Hovedpersonen din Elli er kvinne, halvt norsk og halvt thai. Det er et uvanlig valg av hovedperson i krimsjangeren. Kan du utdype valget av hovedperson?
Elli, hennes fulle navn er Elisabeth Sunee Rathke, ble til som en konsekvens av at jeg ønsket en sterk og annerledes karakter som hovedperson i mine bøker. At jeg skriver om en kvinne har jeg egentlig ikke noe godt svar på, det var noe som bare vokste fram. Men jeg liker outsidere og fightere, og Elli er begge deler.
At Elli er halvt thai har flere forklaringer. For det første ønsket jeg å speile det nye Norge, der befolkningssammensetningen er i endring. Mange nordmenn har en flerkulturell bakgrunn. Slik er det også i politiet. Et annet moment er at jeg gjennom hyppige reiser til Thailand har kommet tettere inn på thaikulturen og buddhismen. Her er det mange og interessante forskjeller fra det typisk norske jeg kan spille på. Ikke minst synes jeg buddhismen er interessant – jeg opplever den som en blanding av en filosofi og religion som er til stor nytte for enkeltmennesker ved vanskelige veivalg. Selv om Elli er vokst opp i Oslo, har hun hatt en thailandsk mor, som snakket thai i et liberalt, buddhistisk hjem. Dette gir Elli andre perspektiver enn hun ville hatt som etnisk nordmann.

Kommer det flere bøker om Elli og Nereng?
Ja. Jeg skriver nå på nummer fire, og har skisser til 8-10 bøker liggende. Om høsten tar jeg gjerne en diskusjon med redaktøren om hvilken av historieskissene det nå er riktig å gå videre med. Det er et bevisst valg fra min side å lage en serie, fordi det både gir leserne og meg mulighet til å bli bedre kjent med karakterene. De lever jo et liv der ute i krimlitteraturen parallelt med oss andre.

Hva er den hyggeligste tilbakemeldingen du har fått fra leserne dine?
Det at lesere sier de har glede av å lese bøkene mine er den beste tilbakemeldingen man kan få. Det er da man har lykkes som forfatter, tenker jeg. Spesielt hyggelig er det når lesere også sier at de lærer noe i tillegg til en spennende leseopplevelse. Men skal jeg trekke fram én enkelt tilbakemelding må det være den fra en thailandsk mor som hadde giftet seg med en nordmann. De hadde nemlig en datter på 13 som gjerne ville bli politi, og i Elli hadde hun fått et forbilde.

Hva vil du anbefale krimklubbens medlemmer å lese?
Mørk kyst (Broken Shore) av Peter Temple,
Kalendermordene (The Anniversary Man) av Roger John Ellory og
Skyggen (Ghost) av Robert Harris

Til toppen

Elli myste utover Oslofjorden mens trikken snodde seg oppover langs Kongsveien. I det fjerne så hun Nesoddlandet. Fra nå av ville stedet alltid minne henne om hendelsen ved Oksval brygge.
Trikken passerte Holtet og fortsatte innover blant villabebyggelsen på nedsiden av Ekebergveien. Da den gled inn på Sørli stasjon reiste hun seg og gikk av. Et par andre personer rundet forenden av trikken i motsatt ende av perrongen, der det var en gangsti over skinnene.
Elli gikk framover langs perrongen samtidig som trikken satte seg i bevegelse. Da hun skulle krysse sporene så hun akkurat den siste av passasjerene traske framoverbøyd i snøværet på andre siden av skinnegangen.
Det skulle vært to personer der, rakk hun å tenke. Så hørte hun bevegelsen bak seg. Hun tok et raskt skritt fram, samtidig som hun snudde rundt på hælen og fikk armene opp i kampstilling. Det eneste hun rakk å registrere var en bevegelse mot hodet, en arm med en stor kniv. Hun klarte å blokkere vekk hugget, men sammenstøtet var så hardt at hele armen kjentes nummen. Angriperen hadde finlandshette, registrerte hun, før beinet hans suste mot hodet hennes fra motsatt side i en kattemyk bevegelse. Hun var ikke rask nok denne gangen, men det glatte underlaget gjorde ham ustø. Han fikk ikke lagt maksimal kraft i sparket. Elli kjente det svartnet kort, men var fortsatt ved bevissthet da hun ramlet ned i trikkesporet.
Han var over henne umiddelbart. I høyre hånd så hun nå et langt, krumt stikkvåpen. I mørket registrerte Elli kun at det var av stål. Hun spente fra med beina mot mageregionen hans og traff slik at han landet litt til siden for henne, nok til at hun fikk rullet seg unna og opp i stående igjen.
Det oppsto en kort pause mens hun hev etter pusten. Hodet verket voldsomt, angriperen smøg ubesværet tilbake på beina.
Elli hoppet opp på perrongen og ville løpe unna, men angriperen beveget seg raskere.
På nytt var han foran henne. Med kniven.
Sakte posisjonerte han kroppen halvt sidelengs, med den tomme hånda fremst og kniven i bakre, klar til hugg.
Det første angrepet besto av et lureslag med den fremre hånda, deretter skjøt knivarmen i en bue mot halsen hennes. Elli forsto at hun ikke kom til å holde lenge. Til det var han for effektiv. Men hun parerte knivarmen og kjørte et slag rett mot ansiktet hans i samme bevegelse. Ikke noe godt treff, men nok til at han rygget et skritt. Hun turte ikke vende ham ryggen og løpe, han var for rask.
Det neste hugget kom mot magen.
Elli skjøt kroppen bakover i en bue, rumpa så langt ut hun maktet, samtidig som hun slo av all kraft med høyre hånd nedover, midt på angriperens knivarm. Det virket. Klanket som kom da våpenet traff bakken fikk Elli til å grøsse. Det var tungt.
Hun slo mot hodet hans, men han parerte og sparket direkte tilbake mot hennes mage. Sparket presset luften ut av Elli, og hun ramlet ned på skinnegangen igjen. I det fjerne hørte hun neste trikk.
Angriperen landet tungt oppå henne, samtidig som han forsøkte å strekke seg etter kniven på perrongen. Hun lå på ryggen, med overkroppen mellom skinnene.
Lyden av trikken som nærmet seg ble sterkere. Hun kjente vibrasjonene øke i det kalde stålet.
Bare sekunder igjen nå, så måtte trikken bremse. Hvis ikke ble de begge delt i to. Hva var det han tenkte på?
Elli kjente febrilsk rundt seg. Snø og småstein. Så grep hun plutselig rundt noe kaldt og hardt. Det satt litt fast, hadde frosset til bakken, men hun røsket det løs med den frie venstrearmen og kylte de av all kraft mot angriperens hode. Med et stønn kastet han seg bakover. Elli rullet fri og over i motsatt skinnegang.

Til toppen