Varsomt gikk Elli ned leideren fra byggeplassen i Bispevika, innerst i Bjørvika, og ut på lekteren foran det som skulle bli nok et bygg med dyre leiligheter i Oslos nye prestisjebydel. Leilighetene lenger ut på anlegget var for lengst solgt til dem med de dypeste lommene. Sola reflekterte i de små krusningene i sjøen, Elli kjempet bort lyset med et par pilotbriller.
«Rathke,» sa en rusten stemme bak henne.
Elli snudde seg og så rett på Sverre Brenner. Han hadde begynt på avdelingen trekvart år før Elli gikk ut i fødselspermisjon. Brenners rufsete framtoning og hipsterskjegg knyttet seg til fortiden som skarpskytter for de norske styrkene i Afghanistan.
«Muja,» sa hun blidt og reiste seg. Brenner lignet mer på en Mujahedin-kriger enn en etterforsker.
«Du er tilbake?» sa han ivrig.
Elli hadde ikke hatt mye med Brenner å gjøre, men nok til at hun visste han var i en slags konstant adhd-transe med et ustoppelig behov for noe å holde på med.
«Ser slik ut,» sa hun.
Trykket i Brenners hode datt et par bar.
«Bra,» sa han og nikket tydelig. «Vi trenger noen litt operative her … litt daft etter at Nereng forsvant.» Muja vippet venstre pekefinger opp. «Han sa jeg kunne stole på deg.»
Elli smilte, vendte blikket utover lekteren, der det sto to yngre uniformerte betjenter. Det måtte være patruljen fra Sentrum som hadde ankommet først. Ved siden av dem hang to karer i sivil, Åkre og Glomstad fra Krimvakta. Åkre var slank, med brede skuldre og gelé i det mørke håret. Glomstad framsto ubarbert og mer gatesmart. Begge struttende av har-sett-det-meste-holdning, i en alder av knapt tretti.
Vel gutter, tenkte Elli, det har dere ikke.
Hun nikket til de to uniformerte betjentene, en mann og en kvinne. De sto med hver sin båtshake ned i sjøen bak lekteren.
Elli så på Åkre, hvis ranke holdning indikerte at han var senioren på åstedet. «Hva er historien her, Åkre?»
«Historien er,» startet han, den lyse stemmen sto ikke helt til de brede skuldrene, «at to bygningsarbeidere som jobbet innunder anlegget,» han pekte under byggeplassen, mellom pælene som bygget sto på, med sjøen skvalpende mellom, «kjørte rett på liket med en liten båt,» Åkre snudde seg halvt mot høyre og pekte på en liten aluminiumsbåt fortøyd til lekteren, «mens de holdt på med en eller annen inspeksjon.»
Elli nikket, lot blikket sveipe inn på land, la merke til to andre uniformerte kolleger ved en grå brakkerigg til venstre, lenger inn i vika. «De to betjentene der borte holder vitnene?»
Åkre nikket.
«Bra. Vi snakker med dem etterpå.» Hun nikket spørrende i retning av betjentene ute på enden av lekteren.
«Jepp,» sa Åkre. «Han ligger der og flyter.»
Til toppen