EN KNAKENDE LYD vekker Soraya midt på natten. Det lød som om en stor gren brakk. Hun grøsser der hun ligger i det fuktige gresset og trekker det røde sjalet tettere om seg, det fine sjalet hun fikk av mormor. Selv om det er juni, er det så kaldt at hun får gåsehud. Det verker i den infiserte tannen hver gang hun beveger seg, så hun prøver å holde hodet i ro.
Hun er på vei til å sovne igjen da fremmede stemmer hvisker noe på svensk, et språk hun ikke kan.
Razvans snorking høres ikke lenger, bare de svake stemmene.
Har han stått opp for å tisse?
Hun skvetter til av et tydelig dunk i bakken. Hva er det som skjer, og hvor er Razvan?
Hun reiser seg og lister seg fram til soveplassen hans i den skyggefulle parken, midt i Stockholm sentrum.
Tomt. Gresset er nedklemt der han pleier å ligge, og hun ser tydelige spor etter støvler med grove såler. Bagen til Razvan ligger slengt på bakken. Soraya får en stigende følelse av at noe er galt. Noen har tråkket på pappkruset han bruker når han tigger på gaten for å samle penger til den syke datteren sin i Romania.
Hun svelger og ser seg rundt. Mellom to store eiketrær, like bortenfor, står to menn med ryggen mot henne. Den ene støtter opp Razvan, som har hodet hengende i en umulig vinkel.
Bakken begynner å gynge under henne. Panikken griper henne idet hun ser den lealøse kroppen til Razvan, og hun innser at de må ha drept ham. Razvan, som alltid hadde stilt opp for henne. Men det er for sent å forsøke å redde ham.
Hun må komme seg vekk herfra, for ikke selv å bli oppdaget og få nakken brukket. Idet hun snur seg rundt for å finne den beste fluktveien, ser hun rett inn i ansiktet til en tredje mann.
Han stirrer skremt på henne.
«Helvete», sier han og begynner å bevege seg mot henne.
«Hallo!»
Til toppen