Torget er steindødt. Selvsagt er det ingen der. Hva hadde hun trodd? Det er mørkt i de fleste vinduene nærmest trikkeholdeplassen. Området virker spøkelsesaktig. Det er klart de skulle lure henne. Skamfull står hun og ser seg omkring, men sikten er dårlig på grunn av tåka. Det skulle ikke forundre henne om Liv og vennene hennes ligger og gjemmer seg et sted. Ler av henne, kanskje filmer noe de kan legge ut i en chat som hun ikke kommer inn på. Hun venter noen minutter, så bestemmer hun seg for å sykle hjem. Hun har ikke regntøy og begynner å fryse i duskregnet. Noen kommer gående med en hund litt lenger borte. Det kan ikke være Liv. Best å dra.
Da hører hun en stemme bak seg.
Hun snurrer rundt og krasjer nesten med Liv, som har med seg Tessan. Så klart. Julia ser på dem. En tidligere bestevenninne som har funnet en ny venninne som gjør alt hun sier. Teite Tessan. Livs egne ord. Det er hun, ikke Julia, som har ledd bak ryggen på Tessan. Hun skulle bare ha visst.
«Er du klar for å betale tilbake?» spør Liv.
«Hva mener du?», spør Julia urolig.
Tessan vender blikket bort.
«Ja, hva er prisen for et svik?»
«Jeg var faktisk bekymret for deg», svarer Julia og ser at Tessan tramper nervøst i asfalten med de hvite Michael Kors-sneakersene. Det gjør henne ille til mote. Hva har de tenkt å utsette henne for?
Kvinnen med hunden er langt borte. De er helt alene nå. Den trygge Smedslätten er blitt et mørkt og truende sted. Hun kan nesten ta på Livs hat.
Liv tar et skritt nærmere. «Du kan begynne med å be om unnskyldning for all den dritten du har stelt i stand. Absolutt all dritten som har skjedd, er din feil. Alt sammen.»
«Unnskyld», sier Julia dempet med blikket i bakken.
«Hva?» sier Liv irritert. «Jeg hørte ikke?»
«Hun sa unnskyld», hvisker Tessan og griper tak i jakka til Liv, som er for tynn for årstiden, men Liv river seg løs.
Liv ser på klokka på mobilen. «Sju minutter.»
Julia prøver å lese av ansiktene deres, men forstår ikke. Så kaster de et blikk på trikkeskinnene.
Livsfarlig ledning over sporene.
Det gule varselskiltet er umulig å overse. Uroen løper av med henne, og kvalmen velter opp så brått at hun nesten ikke greier å holde den tilbake.
«Hva … hva vil du jeg skal gjøre?» stammer Julia og setter fra seg sykkelen.
«Du skal legge deg tvers over sporet.»
Til toppen
