Christer troppet opp på skolen hver dag med en termos selvbrygget traktekaffe med så mye sukker og melk at den minnet om flytende underlagskrem. Han hadde sin egen kopp («Verdens beste pappa») som han helte kaffen i, tok med seg til klasserommet og fylte opp i timene. Christer elsket rutiner, det-samme-hver-dag, yndlingslåta-på-repeat. Han hadde sikkert spist det samme til frokost hver dag siden han var fjorten, en eller annen langrennsskismørje som havregrøt med tyttebærsyltetøy og helmelk («Frokosten er dagens viktigste måltid!»), han drakk sikkert øl og dram hver gang han traff vennene («kompisene») sine, spiste tacos med familien på fredagene og gikk på den lokale pizzeriaen (en med tegnepapir og fargestifter til ungene) og delte en flaske husets rødvin med «fruen» når han skulle feire noe stort og viktig. Christer eide ikke fantasi, han dro på charterturer og ville ikke drømme om å bruke koriander i maten eller steke i noe annet enn smør.

Christer ble læreren vår allerede i første klasse på videregående, og minst én gang i uken klaget han over at været var blitt så merkelig («det finnes jo ikke årstider lenger») og hver høst over at juledekorasjonene dukket opp tidligere og tidligere («snart står det vel et pyntet juletre på Skeppsbron allerede før sommerfergene slutter å gå»).

Han klaget over løssalgsavisene («hvorfor leser folk den dritten?») og Let’s Dance, Melodi Grand Prix og Paradise Hotel («hvorfor ser folk på den dritten?»). Men det han syntes var aller verst, var mobiltelefonene. («Er dere kuer? Disse chattene som ringer og klinger i ett sett, dere kunne like gjerne hatt en bjelle rundt halsen … Hvorfor holder dere på med den dritten?»). Hver gang han klaget, så han fornøyd ut, han syntes han var ungdommelig og «kul» (ikke bare pappas ord) og at det viste hvilket nært forhold han hadde til elevene at han kunne si «den dritten» til oss.

Christer la en porsjonssnus under overleppen etter hver kaffekopp, og de brukte la han i en papirserviett før han kastet dem i papirkurven. Christer ville ha orden, til og med på søpla.

Og etterpå, da rettssaken mot skattesvindleren var over og vi dro tilbake til skolen, var han fornøyd. Han syntes vi greide oss «bra». Christer var alltid «fornøyd» eller «bekymret», aldri overlykkelig eller dritforbannet. Christer ga alltid minst et halvt poeng på utenatspørsmålene.

Christer lå på gulvet da han døde. Med armene rundt hodet og opptrukne knær, omtrent som lillesøsteren min, Lina, når hun sover som tyngst. Han forblødde før ambulansen rakk fram, og jeg lurer på om kona og ungene syntes at saker og ting ikke er så enkle i virkeligheten og at jeg er uskyldig ettersom ingen rett har sagt at jeg er skyldig ennå.

Til toppen