So Long, Marianne

Da NRK-journalist Kari Hesthamar i 2005 laget sin prisbelønnede radiodokumentar om Marianne Ihlen - den myteoppspunne musen til Axel Jensen og Leonard Cohen - kastet hun seg inn i en historie som ikke var blitt fortalt i annet enn bruddstykker, i dikt, i sanger og romaner.

Av Pedro Carmona-Alvarez

Da jeg, en eller annen gang i ungdommen, først hørte Leonard Cohens sang So Long, Marianne, var det særlig én linje som gjorde et sterkt inntrykk på meg, i sangens aller første vers:

      I used to think I was some kind of gypsy boy
      before I let you take me home.

Jeg husker at jeg pleide å tenke på denne setningen Leonard Cohen hadde skrevet, som jeg på sett og vis syntes jeg forstod; jeg tenkte at denne kjærligheten som åpenbart fantes mellom sangeren og denne kvinnen som bar navnet Marianne, var mystisk. Et eller annet sted inni meg visste jeg at Leonard Cohen skrev om en kjærlighet som ikke fulgte konvensjonen; sangens jeg tror selv at han er en sigøyner, inntil denne kvinnen (altså Marianne) gjør at han lar henne ta ham med seg hjem, det vil si at sangens jeg gir etter, og ikke bare for kjærligheten (og begjæret), for setningene hos Cohen sier også noe annet: Når det gjelder kjærligheten, har vi ikke den minste peiling på hvem vi er. Og dette, nettopp dette var en slags trøst, husker jeg, å tenke på at det ikke bare gjaldt meg, oss, ungdommen, men at denne verden, denne virkeligheten, dette livet, var retningsløst og forvirrende for alle.

Smertefulle drømmer
Når journalist Kari Hesthamar nå utgir boka om Marianne Ihlen, kvinnen som Leonard Cohen skrev sin kjente sang til, har det blitt en fortelling om kjærlighet og svik. Om mot nok til å drømme selv om det kan koste, selv om drømmene til tider kan være smertefulle.

Marianne Ihlen ble født i 1935, på Larkollen utenfor Oslo. Hun vokste opp på Oslos vestkant, og frem til hun var nitten år, levde hun et forholdsvis vanlig liv, slik piker fra hennes stand gjerne gjorde på femtitallet. Hun gikk ut med venninner, festet, tenkte på gutter og drømte om et liv fullt av kjærlighet. Da Marianne var ferdig med handelsskolen, i en alder av nitten år, traff hun Axel Jensen, på den tiden ennå upublisert forfatterspire. De ble raskt kjærester, og Marianne ble kastet inn i Axels univers, milevis unna hennes borgerlige liv. Fra nå av var det vennene til Axel og Teaterkafeen. Jazz. Lange samtaler om kunst og litteratur. Om filosofi og okkultisme. Om frigjøring og dop. Axel snakket og snakket. Og han skrev og skrev. Det skulle ikke gå lang tid før det ble en slutt på Jensens anonyme tilværelse; da han ga ut romanen Ikaros, i 1957, ble han straks genierklært av de norske anmelderkorpset.

Opp-ned
Den unge, intense mannen levde ikke bare skyhøyt på sin egen plutselige suksess, han hadde også klart å snu opp ned på Mariannes tilværelse, og på tross av familiens motvilje bestemte hun seg for å følge Axel og reise fra Norge. Han mente den borgerlige tilværelsen de førte hjemme i Norge var farlig for dem begge, og insisterte på at Marianne også måtte finne sin indre kraft, det som skulle forløse hennes indre kreativitet. «Jeg er ikke nordmann. Jeg er jordmann,» skriver Axel Jensen i et av de mange brevene som er gjengitt i boken.
      Etter å ha krysset kontinentet i en gammel sliten bil, ender det unge paret opp på øya Hydra, i Hellas. Året er 1958, og i bagasjen har de Gurdijeff, Ouspensky, Henry Miller, Snorre, Bjørneboe og Ibsen.

Livet på Hydra
På Hydra lever Marianne og Axel et enkelt liv. Hun er husmor og muse. Hun lager mat, vasker klær, holder styr på det vesle huset og tilpasser seg Axels rutiner. Han er forfatter, skriver, drikker, snakker og tenker, mens stadig flere kunstnere finner frem til den lille øya for å slå seg ned der. Men forholdet til Axel Jensen er alt annet enn lett. Ofte reiser Axel tilbake til Norge for å arbeide med manuskriptet til romanen Line, og de gangene han er på Hydra, krangler de oftere og oftere. Til slutt treffer Axel en annen, en «mørkhåret kvinne» som han faller for i Oslo, og som han inviterer til Hydra. Bruddet er et faktum. Axel Jensen blir igjen på Hydra for å vente på den andre kvinnen (som han har sendt penger til, slik at hun kan reise til ham), og Marianne, som ikke holder ut ydmykelsen av å ha en annen kvinne boende hos seg og Axel, drar til Athen og tar seg jobb som kokke ombord på en båt.

Gjenforening og oppbrudd
Etter seks uker på havet og vel tilbake i Athen, treffer hun Axel Jensen igjen. Han har blitt sviktet av kvinnen med det mørke håret (hun stakk av med pengene og kom aldri til Hydra), og vært på fylla sammenhengende siden Marianne forlot øya. Han er desperat. Han frir. Marianne sier ja. De gifter seg i Athen, og ikke lenge etter unnfanges Lille-Axel. Tiden som følger er turbulent, og på tross av giftermålet og lille-Axels fødsel klarer de ikke å finne tilbake til hverandre. Det endelige bruddet mellom Marianne og Axel Jensen finner sted noen måneder senere, da han treffer en ung amerikansk malerinne, og forlater Marianne og sønnen på Hydra.

Møtet med Cohen
Og det er der, da Marianne Ihlen er på sitt mest sårbare og ulykkelige, at den unge canadiske poeten Leonard ser henne, der hun står og handler hos kjøpmannen ved havna.
      Han reiser seg opp fra bordet der han og et par andre utlendinger sitter. Han går bort og spør den lyse piken «Would you care to join us?»
      Leonard Cohen og Marianne Ihlen skulle være hverandres ledsagere i mer enn 7 år, og Mariannes videre beretning pendler mellom den greske øya, Oslo og Montreal, Oaxaca og New York City.

Mariannes historie
So Long Marianne er Mariannes historie. En historie om kjærlighet og svik, men også om vennskap og mennesker som nekter å gå på akkord med seg selv. Boken gir et godt innblikk i femtitallets Norge, et konvensjonelt og konservativt samfunn som på tross av sine strenge normer ikke klarer å temme nysgjerrigheten, rastløsheten og livskraften hos den unge Marianne Ihlen. Boken tar leseren med på en begivenhetsrik reise, der vi følger unge mennesker på søken etter en annen bevissthet, på jakt etter seg selv og en annen måte å leve livet på.

Upubliserte brev
Boken er dessuten rikelig utstyrt med brev, både fra Axel Jensen, fra Leonard Cohen og fra Marianne selv, men også fra Axel Jensen forlegger Henrik Groth. Disse brevene er gjengitt i sin helhet, noe som gir et unikt innblikk i de ulike karakterer og deres lynne, og gir leseren muligheten til å betrakte denne merkverdige kjærlighetshistorien fra de involvertes perspektiver.

Angrer ingenting
I et brev til sin far skriver Axel Jensen: «Tenk ikke på oss med altfor stor bekymring, vi er unge folk, og unge folk har ikke annen måte å bli klok på enn å begå dumheter.»
Og i epilogen sier Marianne selv: «[…] både Axel og Leonard så meg, og hver på sin måte danset de meg inn i en vals jeg aldri vil slutte å danse […] Jeg har hatt det godt, og sier som Edith Piaf: Je ne regrette rien.»