Mungo skjønte ikke hva som foregikk, han visste bare at han var blitt forrådt. Han fløy på Chester. Ville plante nevene i den bløte skikkelsen og knekke hvert bein han hadde i kroppen. Ville vri om halsen på ham og rive av ham hodet. Ville –
Han kom ikke lenger enn halvveis. Fra et hylster under jakka hadde Chester tryllet frem en liten pistol med perleskjefte. Han holdt den på strak arm, rettet mot Mungos hjerte, og selv i raseriet hadde Mungo vett og selvbeherskelse til å stoppe. Inntil for ti minutter siden ville han aldri trodd at Chester hadde mot til å dra i avtrekkeren. Nå visste han ikke hva mannen var i stand til.
Chester pattet på sigaren til enden glødet ildrødt. Uten å ta blikket fra Mungo løftet han testamentet og lot hjørnet berøre den lysende gloen. En mørk flekk bredte seg over papiret, så tok det fyr. Det kom et halvkvalt skrik fra Mungo, men pistolen i Chesters hånd vek ikke. Chester dreide arket hit og dit til flammen fikk tak, så slapp han det på gulvet. Mungo måtte bare se på at papiret ble redusert til askefnugg. Farens siste ønsker – borte.
Chester slukket glørne med støvlehælen. «Dette er ikke slutt,» sa Mungo. «Selv om domstolene tror far døde utestamentert, er jeg like fullt enearving. Windemere tilhører meg.»
«Du er for sent ute. Godset ble tvangsutlagt i formiddag. Jeg undertegnet personlig skjøtet på vegne av Fidelity Trust Bank i Charles City.» Chester strakte ut den ledige armen med et tilfreds smil og sølte sigaraske på hardtregulvet. «Windemere har en ny eier nå.»
«Du?» Raseriet kokte i Mungo, men vettet holdt ham i jerngrep. «Hvordan henger det sammen?»
«Jeg eier banken. Jeg brukte den til å overta gjelden til faren din. Billig, kan jeg vel tilføye. De andre bankene var ivrige etter å bli kvitt de fordringene. Så krevde jeg inn lånene. Faren din kunne ikke betale, så han måtte avstå hele godset til meg.»
Igjen ergret Mungo seg grønn over at han hadde vært så blind for ondskapen i Chester.
«Det var ikke fars egen skyld at det gikk så galt. Du ledet ham mot konkurs.»
Chester benektet det ikke. «Det var ikke vanskelig. Han hadde ikke anlegg for forretninger, og han stolte helt og holdent på meg. Han gjorde alt jeg ba ham om, selv om det førte til at han ruinerte seg.»
«Uansett hva far gjorde, drepte du ham like sikkert som du ville gjort om du trakk av pistolen selv.»
Om han hadde ment å såre Chester, lyktes han dårlig. Smilet som bredte seg i sakførerens ansikt var et vemmelig syn.
«Du har mer rett enn du er klar over. Jeg trakk faktisk av pistolen selv.»
«Du?»
Til toppen