Han fikk en fornemmelse av dyp fred og trygghet, slik han alltid gjorde når han traff Lusima. Å være hos henne føltes som å komme inn i et hellig tilfluktssted hvor han alltid var trygg, et sted hvor han alltid ble tatt vare på, og han gjengjeldte smilet hennes med varmt og åpent hjerte. Han åpnet armene for å ta omkring henne.
Da så han en reaksjon i Lusimas øyne, og hun stoppet i stedet for å fortsette mot ham. Alt ved holdningen og uttrykket hennes ble mer anspent, som om hun plutselig ble klar over fare. Det var som om djevelen hadde krysset hennes vei og noe ondt lusket gjennom skogen for å gjøre seg klar til angrep.
«Hva er det?» spurte Leon, han var urolig over forandringen hos Lusima, og han hadde registrert at den kom da blikket hennes hvilte på ham.
«Det ... det er ingenting, barnet mitt.» Lusima presset frem et blekt smil. «Kom hit og la meg holde rundt deg.»
Leon ble stående. «Det var noe som skjedde. Du så noe, det er jeg sikker på.» Han ventet litt og samlet mot som om han bare var en guttunge, ikke en voksen mann i sine velmaktsdager. «Du har aldri skjult sannheten for meg, Lusima Mama. Men jeg frykter at du skjuler sannheten nå.»
Lusima senket hendene og hang med skuldrene, og da hun så på ham igjen, sto årene plutselig tydelig å lese i ansiktet. «Å, barnet mitt,» sa hun dempet og ristet svakt på hodet. «Du går mot store prøvelser. Du skal oppleve smerter du aldri har hatt maken til. Til tider vil du tro at du ikke kan komme levende fra det, til tider vil du lengte etter dødens befrielse. Men du må tro meg på mitt ord ...» Hun grep Leons hender og så på ham med et febrilsk, bedende blikk. «Du kommer til å finne fred og lykke og glede en vakker dag.»
«Men jeg har de tingene allerede!» ropte Leon. «Sier du at jeg kommer til å miste det? Hvordan? Si det, for himmelens skyld ... hva er det som skal skje?»
«Det kan jeg ikke si deg. Det står ikke i min makt. Visjonene mine kommer i gåter og halvformede bilder. Jeg ser en mørk storm som kommer mot deg. Jeg ser en dolk i hjertet ditt. Men du vil overleve, det lover jeg deg.»
«Men Eva ... og Saffron ... og babyen. Hva med dem?»
«Jeg vet virkelig ikke. Jeg ser blod. Jeg kjenner en stor tomhet i deg. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det. Jeg skulle ønske jeg kunne løyet for deg. Men jeg kan ikke føre deg bak lyset, M'Bogo, og jeg kan ikke benekte det. Jeg ser blod.»
Til toppen