Jo Nesbøs nye krim: Det mørke syttitallet
– Vi har en tendens til å huske fortiden som lysere enn den egentlig var. Se på syttitallet, for eksempel. Sannheten om syttitallet er annerledes. Kanskje som i Macbeth?
Joda, syttitallet var bra, det var den beste musikken, hippietid, sosiale omveltninger, materiell fremgang, starten på oljealderen, mange sånne ting. Problemet er at vi har denne tendensen til å huske fortiden som lysere enn den egentlig var – fordi det gikk så bra. Men hvis vi gransker den aktuelle epoken litt nøyere, ser vi at sannheten er en ganske annen. Ifølge Jo Nesbø.
En dyster epoke
– Syttitallet var jo også en tid med langvarige kriger. Vietnam, selvsagt, og den iskalde krigen i Europa, som hadde vart helt siden femtitallet. Folk var redde for atombomben, det var skyhøy arbeidsledighet og ikke minst terrorisme. Vi tror vi lever i en terrortid, men sannheten er at langt flere døde av terror da. Byene var alvorlig forurenset, og kriminaliteten var høy. Ta New York: Enkelte deler av Manhattan, der folk nå rusler ubekymret, var fullstendig no-go på syttitallet, sier Nesbø i et større intervju om hans nye, mye omtalte krimroman, Macbeth.
Higen etter makt
Men vi skal ikke til New York i Macbeth. Vi skal til en by der det regner konstant. Kanskje er det Bergen, kanskje Glasgow, eller kanskje et helt annet sted. Et eller annet sted i Europa, kan forfatteren avsløre med et smil om munnen. Arbeidsledigheten i byen er høy, folk sliter, dette er byen med nedlagt industri, forfalne fabrikker og boliger, og maktkamp om posisjoner etter at politimesteren i byen er død. Det er krim, men ingen klassisk whodunnit.
Macbeth handler om hvor langt mennesket er villig til å gå i sin higen etter stadig mer makt, ifølge Nesbø.
Verre enn fiksjon
– Når jeg skriver, er mitt prosjekt det menneskelige, som ofte også tangerer det umenneskelige. Jeg skriver om det vi på engelsk kaller the human condition, og tar det seriøst. Rettere sagt tar jeg underholdning seriøst, for i utgangspunktet er jeg en underholdningsforfatter, sier Nesbø. Han holder det svenske forfatterparet Mai Sjöwall og Per Wahlöö høyt. De leverte fantastisk krim på syttitallet, brakte spenningslitteraturen fra kioskene inn til bokhandlerne og bidro til at vi ble oppmerksomme på krimlitteraturens samfunnsoppgave. Nesbø er ikke så opptatt av realismen når han skriver. Han skriver eventyr og ljuger så det renner, som han sa det i et tidligere intervju. Virkeligheten vil uansett alltid overgå fiksjonen. Til og med i Macbeth.
Menneskets psyke
Jo Nesbø vet hva han vil. Og ikke vil. Da han ble invitert av sitt britiske forlag til å skrive en roman basert på et Shakespeare-drama, ba han umiddelbart om å få Macbeth. Det er den han har et forhold til. Hvis han tok bort prosaen og poesien og stod igjen med bare skjelettet, hva kunne han da bruke det til? Jo – for eksempel lage en krimroman der han går inn i den mørke siden av menneskets psyke. – Kanskje bærer vi alle på mørke tanker og håndterer det på ulike måter? Alle har en eller annen form for aggresjon eller voldsomhet liggende latent, for ikke å snakke om en hevnfantasi, som heldigvis forblir kun fantasi hos de aller fleste, sier Jo Nesbø.
Prioriterer jobben
Han har latt karrieren gå foran familien. Og angrer ikke, ifølge et intervju med et av Sveriges kulturmagasiner: – Det skandinaviske, sosialdemokratiske idealet er å prioritere familie foran jobben, men kanskje beror det på hva slags jobb du har? Hvis du har en viktig politisk stilling, respekterer jeg faktisk mer den som ofrer seg mer for jobb enn for familie. Jeg kjenner en dyp kjærlighet til jobben og ansvaret for å gjøre noe jeg og andre mennesker kan ha glede av. Det er faktisk slik at jeg kjenner en større glede for det enn for familien min. Det er selvsagt ikke politisk korrekt, men det er sånn jeg er skrudd sammen, sier Nesbø.
Av Bernt Roald Nilsen
Til toppen
