Mannen med pistolen var kraftig, høyreist og maskert.
Monica kvapp til og ble stående urørlig. Som om den minste bevegelse ville få ham til å skyte.
Han hadde nettopp parkert en gammel, amerikansk van kloss inntil Jaguaren hennes. Irriterende tett. Det var så vidt hun hadde klart å smyge seg ut.
Mørkeblå kjeledress. Finlandshette. Solbriller. Gaffateip surret rundt skjøtene mellom kjeledressen og hanskene.
Er det mulig? tenkte hun. Ran? Her? I parkeringshuset på CC Vest?
Klokken var ikke ni engang. Garasjen var tom. Ikke et menneske. De fleste butikkene åpnet først om en time.
Hun tok inn den stramme dunsten av olje og bensin, det duse morgenlyset, det fjerne suset fra trafikken, den rå høstkulden som prikket mot huden.
Den maskerte mannen tok et skritt inn mellom bilene.
«Hva vil du?» spurte hun.
Utenfor skvatret noen skjærer.
Hun hadde kjørt hjemmefra kvart på ni. En hustrig morgen med regn i luften. Avtalen med Dagbladet var klokken ni. Fotografen hadde ringt henne i går kveld og spurt om de kunne fotografere henne nede ved Lysakerelven i stedet for hjemme. De skulle ta bilder til en større reportasje i Magasinet.
Det skal visst regne i morgen, hadde hun sagt, blir ikke lyset grått og flatt i regnvær? I yngre år, før hun traff Christian, var hun en brukbar amatørfotograf. Fotografen hadde humret, det var bare fint om det regnet, hadde han svart, han likte å fotografere i regnvær. Han hadde bedt henne om å ta med en fargerik paraply.
Ransmannen veivet truende med den rare pistolen.
Tenk om han skyter!
I et glimt så hun for seg Ingrid, Bård og Christian i begravelsen sin.
Ikke vær dum. Selvsagt skyter han ikke!
Hun rakte frem vesken. En Chanel Vintage. Christian hadde kjøpt den til henne sist de var i Monaco. Hun forsøkte å huske hva hun hadde i den. Mobilen. Lommeboken med kredittkortene og noen tusen i kontanter. Solbrillene, esken med Citalopram, håndkrem. Nøkkelknippet, selvsagt. Den elektroniske ekstranøkkelen til Christians Maserati. Pakken med Kleenex. Pastillene. Ingenting som ikke kunne erstattes.
Hun viftet med vesken. «Her!»
Raneren skakket spørrende på hodet.
«Bare ta den!» nødet hun. «Den koster over seksti tusen!»
Hun hørte frykten i sin egen stemme.
Mannen tok enda et skritt nærmere.
«Jeg beklager,» sa han.
Stemmen var dyp og behagelig. Den minnet henne om en professor på Blindern som hun hadde vært betatt av.
Så hevet han pistolen og skjøt.
Til toppen