Han hadde gjort sine undersøkelser. Han visste hvilke navn som ville gjøre bløffen hans troverdig. Hun hadde trodd den historien han diktet opp om at radiostasjonen trengte henne i studio for å vikariere for en syk kollega. Hun hadde satt seg inn i bilen uten protest. Og så hadde han vist henne bildene han hadde på telefonen.

Det der hadde han vært stolt av. Han kunne dette med å pønske ut opplegg, legge planer og forberede seg. Datteren, som gikk på filmskole for å samle studiepoeng, hadde vært latterlig enkel. Han hadde utgitt seg for fotograf og sagt at han holdt på med et prosjekt som gjaldt gisler og protest. Han hadde engasjert tre av dem, slik at han ikke skulle se ut som en pervers avviker som peilet seg inn på en bestemt jente. Så hadde han rigget til en serie bilder der det så ut som om de ble holdt fanget og torturert. Nå hadde han en samling omhyggelig redigerte bilder på telefonen, og de ga ham et perfekt pressmiddel.

Straks han viste henne det første bildet, hadde hun stivnet til. Det kom bare et lite klynk bak lukkede lepper. Hun hadde tatt seg sammen. «Hva vil du?» fikk hun frem, men stemmen hadde svingt minst en oktav opp og ned.

«Det går mer på hva du vil. Du vil at datteren din skal komme levende fra dette, ikke sant?»

«Dumt spørsmål,» sa hun med et bluss av sinne gnistrende i ansiktet.

Sånt ville han ikke vite noe av. Han slapp girspaken og smekket henne hardt over ansiktet med håndbaken. Hun skrek rett ut og trakk seg unna ham. «Ikke provoser meg til å ringe barnevakta hennes. Du vil ikke like det som skjer med Madison hvis jeg blir nødt til å gjøre det.» Han snøftet. «Madison. Hva faen er det for slags navn? Vi går ikke av veien for noe. Vi skjærer henne, vi voldtar henne, vi gir henne slik medfart at ingen vil røre henne mer. Unntatt av medynk. Så gjør som du får beskjed om, for helvete.»

Hun sperret opp øynene, og munnen dannet en forpint O. Det var en sann fryd å se henne svi for all klagingen og jamringen, det måtte han innrømme. Hun hadde kalt menn som ham for kvinnehatere. Men i virkeligheten var de det stikk motsatte. Menn av hans type var glad i kvinner. De forsto hva slags liv som passet kvinner best. De visste hva kvinner virkelig ønsket. Ordentlige kvinner ville ikke være ute i verden og leke myndige og innsiktsfulle hele tiden. De ville skape hjem, ta seg av familien, markere seg i hjemmet og bruke sin makt der. Opptre som kvinner, ikke som falske menn.

Fra da av hadde det vært lett. De hadde dratt hjem til henne etter at personalet hadde gått for dagen. Inn i garasjen. Med håndleddet lenket til armlenet for å få det til å se ut som om hun ville gjøre det umulig å ombestemme seg. En slange fra eksosrøret og inn i bilen. Boka på setet ved siden av henne, en påminnelse om bakgrunnen for det han gjorde. Han kunne ombestemt seg når som helst. Han kunne benådet henne. Men hva skulle det vært godt for? Selv om hun hadde tatt skjeen i en annen hånd, ville det ikke endret noe. Han tok en siste titt og lukket garasjedøra.

Neste morgen fant de henne.

Til toppen