Krim og humor er ingen motsetning

Hovedkarakteren i Bak løgnen, kriminalsjef Karen Pirie, er beskrevet av forfatteren som en lojal venn og en fantasifull etterforsker som gjerne går sine egne veier.

– Hun forstår hvor viktig det er for de som står igjen å få svar på hva som skjedde med deres kjære, derfor er hun lidenskapelig opptatt av arbeidet sitt med historiske saker. Hun responderer lite godt på sjefer som prøver å fortelle henne hvordan hun skal gjøre jobben sin, en jobb hun kan langt bedre enn dem. Hun har et skarpt hode og god humoristisk sans.

 I tillegg til intens spenning og intrikate saker, er McDermid kjent for å få leserne til å dra på smilebåndet. McDermid forteller at humor er en viktig del av hennes eget liv, og at det er helt naturlig å la det få plass i bøkene hun skriver. Krim og humor er ingen motsetning, skal vi tro forfatteren.
– Folk finner humor i de mest usannsynlige situasjoner! Jeg har tilbragt nok tid med utrykningspersonell – og journalister – til å forstå at de trenger sikkerhetsventilen svart humor for å håndtere grusomhetene og stresset de møter på jobb. Hvis jeg gjenfortalte noen av vitsene jeg har hørt opp gjennom årene, vil dere bli sjokkerte.
Jeg tror også svart humor er ganske typisk for skotsk krimlitteratur.

I McDermids rike persongalleri blir selv de onde fremstilt som hele, til tider ganske så sympatiske mennesker. På spørsmål om hvorfor det er slik, blir det klart at «de onde» ikke er en betegnelse forfatteren selv ville brukt.
– Jeg tror ikke på ondskap. Folk gjør forferdelige ting, men handlingene oppstår gjerne på grunn av omstendigheter, livsvalg og en rekke hendelser helt utenfor deres kontroll. Vi har alle gode og dårlige handlinger i oss; ingen av oss er bare gode eller bare slemme. Så når jeg skriver om folk som har begått fryktelig vold mot andre, så ønsker jeg å forstå hvordan det ble slik. Jeg prøver å finne en slags mening i det. Hvis vi ikke forstår røttene til slik oppførsel, hvordan kan vi da ha håp om å skape et bedre og mer rettferdig samfunn?

Til toppen

Det var noe kjent ved navnet, men Jason hadde aldri vært noen bokorm. Han hadde på følelsen at moren hans hadde lest en Jake Stein-bok. Noe som ga ham et spor. «Er han krimforfatter?»

Det fikk Meera til å kvikne til. «Ja, det stemmer. En av pionerene i den såkalte Tartan Noir-gruppa. Han hadde mange år med bestselgere, men så skjedde en eller annen skandale. Detaljene vet jeg ikke noe om – naturlig nok sparte han ikke på avisutklippene om den. Men i hvert fall. Karrieren dalte skikkelig, og i fjor døde han plutselig av en hjerneblødning. Og vi arvet papirene.» Hun stanset brått.

«Og så? Tror du det er noe mistenkelig ved dødsfallet?»

«Nei da, nei da, det vet jeg ingenting om. Nei, det er noe helt annet. Det er et upublisert manus. Eller et utkast, iallfall. Det er bare elleve kapitler langt pluss et resymé. Det heter Laurel Olivers forsvinning.» Hun nølte.

Han lurte på om det skulle si ham noe, men det gjorde det ikke. «Ja vel. Og noe ved det gjorde deg urolig?»

Nervøs latter. «Vet du hva, Jason? Jo mer jeg forteller, desto dummere føler jeg meg.»

«Meera, du er kanskje den minst dumme personen jeg har møtt.» Han gløttet raskt bort på Eilidh, som så mer interessert ut nå. «Hvis noe uroet deg, tror jeg det er en god grunn til det.»

Hun klaret stemmen. «Sier navnet Lara Hardie deg noe?»

Nå befant de seg på Jasons domene. Det var få uoppklarte drapssaker i Skottland. Iblant så få som én i året. Avsnittet for historiske saker gikk gjennom dem jevnlig, i likhet med saker om grove seksuelle overgrep og forsvinninger under mistenkelige omstendigheter, men uten at det fantes håndfaste bevis på en forbrytelse. Derfor var Jason godt kjent med Lara Hardies navn. Studenten ved universitetet i Edinburgh hadde forsvunnet i løse luften året før. Det fantes ikke grunnlag for mistanke om selvmord, ingenting som tydet på at hun hadde valgt å forsvinne. Hun hadde ganske enkelt vært der den ene dagen og borte den neste. Leteaksjonen i nabolaget hadde vart i en uke. Hver søppeldunk, hver minste busk, hver redskapsbod, hvert bortgjemt, lite smug ble finkjemmet av politiet og frivillige. Foreldrene og søsteren hennes hadde stilt opp i en tv-sending der alle gråt. Alle medstudentene måtte tåle politiavhør og kryssforhør i sosiale medier. Grunnløse spekulasjoner strakte seg fra at Lara hadde druknet i Duddington Loch, nesten fem kilometer unna, til at hun var blitt bortført av utenomjordiske vesener. «Jeg vet hvem det er», sa Jason. Han hadde en uggen følelse i magen.

«Den boka – den er full av likhetstrekk med Lara Hardie-saken. Dessuten har offeret den samme lidelsen. Det er skikkelig ekkelt. Men det er en krimroman. Og selv om den ikke er avsluttet, byr den på en slags løsning.»

Til toppen