Braaten våget seg for første gang på en roman i 1917. Det var «Kammerset». Romanens jeg, Leo Andersen, vender tilbake til den gården der han bodde som barn for 25 år siden. Han vender tilbake som billedhoggeren Leo Düring, som i disse 25 årene har levd på livets solside. Han ville komme tilbake for å finne igjen seg selv. Men han blir ikke akseptert, og han forbanner den begavelsen og den ærgjerrigheten som har ført ham vekk fra hans like. Boken ble godt mottatt blant de fleste kritikere som fant skildringen av leiegården og de merkelige menneskene som bodde der både overbevisende og levende. «Som i Zolas romaner er det huset, gaten, kneipen, tingene, objektene - som lever, ånder og rører seg og utfolder makt og kraft og indflytelse til godt og ondt,» skrev Carl Nærup.