Det begynner å bli mørkt, og den lille jenta fryser. Dagen hadde vært så fin – lysene og kostymene, og fyrverkeriet som lignet et regn av stjerner. Det var magisk, akkurat som i et eventyr, men nå er alt ødelagt, alt har gått galt. Hun kikker opp gjennom trærne, og det er som om greinene tetner over hodet hennes. Men dette er ikke Snøhvit, ikke Tornerose. Her er det ingen prins, ingen redningsmann på en vakker, hvit hest. Bare mørk himmel og skygger fulle av monstre. Hun hører lyder i underskogen – rasling fra små dyr, og en tyngre bevegelse som stadig kommer nærmere, skritt for skritt. Hun tørker det tårevåte kinnet og ønsker av hele sitt hjerte at hun var som prinsessen i Modig. Hun ville ikke ha vært redd for å være alene i skogen. Men det er Daisy.
Daisy er faktisk veldig redd.
«Daisy?» sier en stemme. «Hvor er du?»
Flere fottrinn. De er nærmere nå, og stemmen er sint.
«Du kan ikke gjemme deg for meg. Jeg kommer til å finne deg. Du vet det, ikke sant, Daisy?
Jeg kommer til å finne deg.»
La meg bare si dette før vi setter i gang. Du kommer ikke til å like det, men stol på meg – jeg har gjort dette flere ganger enn jeg orker å huske. I ni av ti saker som dette – med et barn – er det noen i omgangskretsen som står bak. Et familiemedlem, en venn, en nabo, noen i nærmiljøet. Ikke glem det. Uansett om de er ute av seg, uansett om det virker usannsynlig. De vet hvem som gjorde det. Kanskje ikke bevisst, og kanskje ikke ennå. Men de vet det.
De vet det.
Til toppen