Å skrive er limet i tilværelsen
Jeg lever tett på karakterene mine når jeg skriver en roman. Det er både berikende og krevende, å skrive er for meg en utforsking av karakterer og relasjoner, sier Torkil Damhaug, dobbel rivertonprisvinner.
Først må karakterene på plass. Et fiks ferdig plott før han begynner å skrive, vil være som å skrive med korsett, har han sagt. Det strupetaket unner han ikke karakterene sine. Gjennom karakterene undrer han seg. Utforsker relasjonene, reaksjonene. Litteraturkritikere utnevnte ham til den psykologiske thrillerens ukronede konge da Glasshjerte ble lansert tidligere i høst. Hvordan føles akkurat det?
Lettelsens sukk
– Det er klart du er spent når du har oppholdt deg i måneder, kanskje år, i ditt eget, fiktive univers, uten å slippe altfor mange andre inn i det. Jeg fikk gode ord fra redaktør og forlag i forkant, men når dyktige anmeldere liker Glasshjerte, er det både en lettelse og en oppmuntring til å gå videre med neste prosjekt. Følelsen av å ha nådd gjennom gjør noe med deg. Og godt begrunnede anmeldelser gir noe tilbake, noe som kan brukes, sier Damhaug.
Betingelsesløs kjærlighet
Han er allerede godt kjent for å skrive om svik og løgn, forbrytelse og ondskap. Denne gang ville han i tillegg rydde plass for kjærligheten. En betingelsesløs, ungdommelig kjærlighet er selve lyset i romanen, og kontrasterer ondskapen i universet han har skapt. Damhaug er både lege og psykiater, og opptatt av hvordan ondskap oppstår. Hva er det som gjør at noen klarer seg bra her i livet, mens andre havarerer? Hva beskytter noen fra det onde, mens det går galt med andre?
Utforsker
– For meg er skrivingen et redskap til å utforske personlighetene våre og relasjonene mellom oss. Jeg forsøker nok å skrive meg frem til en slags forståelse av noe. Dette å se hendelser fra ulike synsvinkler, med ulike blikk, er en utforskende prosess, en kombinasjon av undring og læring. Verden er fragmentert, og skrivingen blir et slags lim i en brokete tilværelse. Så føler jeg meg også privilegert, som kan få lov til å undre meg ved å forme ord og innhold som betyr noe for leserne mine.
Løsnet med Robin
– Jeg skrev et halvt år på et prosjekt jeg hadde stor tro på i fjor vår, men kom ikke tett nok på karakterene. Da jeg valgte å legge det bort og skrive på noe helt nytt, løsnet det raskt. 16-årige Robins språkløse blikk på livet grep tak i meg. Så ble jeg interessert i brødreforholdet mellom ham og storebror Mikkel, og skyggene som blir kastet fra den brokete barndommen til deres kunstnermor og søsteren, som er muslim. De unge er bærere av foreldregenerasjonens fortid.
Hver bok sin metode
For Torkil Damhaug finnes ingen ferdig fasit på hvordan en roman blir til. Hvert prosjekt har sin metode, og da kan uventede ting skje. For eksempel kan en sliten og merket advokat, kalt Rivers, plutselig banke på romandøren. Denne mannen har nettopp sonet åtte år for drap, men når Amina, kusinen til Robin og Mikkel, blir funnet drept, får han mulighet til å være med og oppklare saken. Hvordan Rivers oppsto? Han dukket opp på en sliten kafé, og ba tynt om å få være med, ifølge forfatteren. Nok et eksempel på at Damhaug tar alle sine romankarakterer på fullt alvor.
Det som er annerledes
– Balansen mellom nærhet og avstand kan være hårfin. Å skrive dreier seg om å finne den balansen, å se på andre med stadig nye blikk, å leve seg inn i det som er annerledes. Da må jeg også våge å skrive meg inn i unge voksne, kvinnelige karakterer, og i det hele tatt komme meg inn under huden på mennesker som har et helt annet ståsted enn meg selv, sier Damhaug. Han gleder seg også over å se andre komme seg videre som skrivere, og øser mer enn gjerne av sin skrivekunnskap på både kurs og forfatterskole. Og når han ikke sitter foran tastaturet, dreier livet seg om å ha det bra med sine nærmeste. Eller å lese fag- og skjønnlitteratur av ulike slag. Eller rett og slett å oppsøke en natur som innbyr til stillhet og gode refleksjoner.
Av Bernt Roald Nilsen
Til toppen