Et kappløp med døden. Ikke bare med døden, også med en ondskap du ikke trodde fantes. Du vet aldri hvordan det blir, du vet ikke om Ann er i live. Plutselig er det en annen lyd, er det lyden av rotter?
| Forfatter: | Torkil Damhaug |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2016 |
| Antall sider: | 576 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788202512309 |
| Kategori: | Nordisk krim og Psykologisk krim |
Det starter med Døden. Ann vet at hun skal dø. Mørket kommer krypende. Noen skriker. Tynt og skjærende. En ny lyd, rett bak henne. Noen klatrer over porten i bekmørket. Hun er på vei inn i den nedlagte fabrikken. Det vonde inne i henne vokser og vokser, kommer til å sprenge henne i stykker. Det er sånn det er å dø. Som å gråte uten en eneste tåre. Du sitter på kanten av stolen. Leser og leser. Uten stans. Øynene oppspilte. Huden din fryser til frost. Du hiver etter pusten. Hun må for all del ikke dø!
Et kappløp med dødens ansikt
Et kappløp med døden. Ikke bare med døden, også med en ondskap du ikke trodde fantes. Du vet aldri hvordan det blir, du vet ikke om Ann er i live. Plutselig er det en annen lyd, er det lyden av rotter?
Hjertet løper av sted. Skimter en skikkelse borte i hjørnet, er det en kikker? Ser konturene av outsideren i klassen. Han er alene, ingen orker å være sammen med et sånt dyr som ham, og faren er enda verre. Ungdommene, Ann, og tre av vennene hennes, stenger ham inne i kjelleren. Nå kan tjæremannen komme og drepe ham. Koke ham levende i frådende asfalt. Tre hundre boblende grader i kummen. Hva er det som skjer? Er vi inne i et mareritt?
Fatale konsekvenser
En femte årstid handler om utsatte mennesker i vår tid. Fire ungdommer gjør noe galt, det får fatale konsekvenser, kort tid etter blir to av de fire myrdet. Når Ann også forsvinner, er den halsbrekkende jakten på morderen i gang. Følelsen av at det kunne vært deg borer seg inn i hjertet. Dette er en thriller med ondskap i eliteserien, et makeløst plot som sydd sammen med kirurgisk millimeterpresisjon. En femte årstid lenker deg fast til godstolen fra første til siste bokstav.
Desperat fortvilelse
Politimannen Bjørn Lindbekk er faren til Ann som forsvinner. Han starter sin egen private etterforskning. Vi følger han på kloss hold, alle hans dilemmaer som far og politi, og som kjæreste i et ferskt forhold, som skyldbetynget eksmann i et tidligere. Bjørn er en person med en så intens handlingstrang og desperat fortvilelse at han gjør feil på feil i jakten på Den onde. Spenningskurven går til himmels når du innser hva Den onde har tenkt å gjøre med Ann.
Dragsug av et mareritt
Damhaug fikk Rivertonprisen i 2012, og man skulle tro det var umulig å ta nye steg etter det, men det er det han gjør i En femte årstid. Stålkontroll på persongalleriet og knivskarp dramaturgi er en selvfølge fra den kanten. Når han også leverer miljøskildringer i et språk der den vitale skrivegleden herjer, er resultatet storartet. En femte årstid er rett og slett et dragsug av en psykologisk thriller, som alle lesere fortjener å oppleve. Ta vare på neglene dine, sier jeg bare …
Torkild Damhaug er en usedvanlig formsikker krimforfatter, og jeg kjenner vel ingen i hans laug som på samme måte kan mane fram hvordan desperasjonen kan ligge på lur rett under de mest hverdagslige scener. (...) Dessuten er den spennende, smart og spenstig skrevet!Sindre Hovednakk, VG
| En femte årstid | |||
| Bokmål | Ebok | 2016 | |
| En femte årstid | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2016 | |
| En femte årstid | |||
| Bokmål | Heftet | 2017 | |
Torkild Damhaug er en usedvanlig formsikker krimforfatter, og jeg kjenner vel ingen i hans laug som på samme måte kan mane fram hvordan desperasjonen kan ligge på lur rett under de mest hverdagslige scener.(...)Dessuten er den spennende, smart og spenstig skrevet!
Sindre Hovednakk, VG (terningkast 6)
(...)uhyre smart sammenskrudd..
Pål Andreassen, Moss Avis (terningkast 5)
Damhaug er en suveren forteller, som møysommelig vikler ut den velkomponerte historien. Gjennom dialoger, synsvinkelskifter og et bredt spekter av bifigurer skildrer han sine skikkelser som et resultat av fortielser, konflikter og forsømmelser. Boka har krimromanens struktur, men er like mye en mesterlig konstruert studie av et ungdomsmiljø i den mest livsfarlig følsomme tida, da alt kan skje. På godt, men her særlig på ondt. Man kunne kalle boka en norsk bygde-noir, med et høyt, litterært ambisjonsnivå.
Fredrik Wandrup, Dagbladet
"Den femte årstid" er en ypperlig eksistensiell thriller, et nervepirrende drama på høyde med de beste av norsk og internasjonal krim.
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv
Torkil Damhaug er selve sjongløren blant norske krimforfattere. I «En femte årstid» er han på sitt beste.(...) en stilren psykologisk krim, og innen sjangeren står Damhaug i en særklasse her til lands
.
Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad
– Jeg vil nok kalle det en psykologisk roman …
Han tygger på ordene når han sier det. Vet at det er noe mellom ordene, som må tolkes. Som det ofte må når en psykiater tar ordet. Gud bedre, mannen er mer enn en forfatter. Har vært lege og ungdomspsykiater. Bohem og bryggeriarbeider. Jeg lar være å følge opp, lar tiden gå. Venter på underteksten. Så forklarer Torkil Damhaug:
Flere lag
– Jeg forsøker å kombinere den psykologiske romanen om mennesker og relasjoner i vår tid med den psykologiske thrilleren, der noen gjør noe galt og ender i svært kritiske situasjoner. Så legger jeg til krimelementet, der forbrytelser avdekkes og oppklares, sier han.
Nytt univers
Med En femte årstid ville jeg gå inn i et nytt univers. Trådene sentrerer rundt den gamle bondebygda Hammerdal. Et lite stykke Norge, der det en gang ble bygd en fabrikk, som går med i jappetidas dragsug på 80-tallet og blir liggende som et spøkelsesmonument midt i bygda. Det har skjedd noe grusomt på fabrikken før, i samme øyeblikk som Argentina slo Nederland i finalen i fotball-VM i 1978. Nå skjer det igjen. Kan det være en sammenheng?
Full av dilemmaer
– Jeg skriver om fire sårbare ungdommer, en av dem litt eldre enn resten, og flink til å lede og manipulere. To jenter og to gutter i en alder der stahet og gjennomføringskraft kan føre til fatale avgjørelser. Jeg er opptatt av hvordan enkeltmennesket håndterer sine egne reaksjoner og relasjoner, enten det handler om en ungdom, en far eller en kriminelt belastet person. En femte årstid er full av dilemmaer, ikke bare dagligdagse valg uten konsekvenser. Både ungdommene og Bjørn Lindbekk, politimann og far til en av dem, blir stilt overfor umulige dilemmaer, der resultatet uansett innebærer en konflikt. Den eneste som ikke sliter med dilemmaer, er ondskapens representant. Frank Nitter, livsfarlig og lyrisk, gjør som han vil og kaller seg Årstidenes Herre. Blottet for angst eller frykt, skyld eller sjalusi.
Tilfeldigheter
Da jeg skrev En femte årstid, brukte jeg mye tid på ungdommene, og drøyde uvanlig lenge før jeg valgte retning på handlingen. Livet er ofte tilfeldig. Allerede på side én kunne et stolpetreff ledet meg en annen vei. For hva ville skjedd på fabrikken den kvelden i 1978 hvis Rob Rensenbrinks lobb hadde gått stang inn, og ikke stang ut?
Det går galt med de fire ungdommene i fortellingen, og når Ann forsvinner, starter pappa Bjørn sin egen, private etterforskning. Vi suges inn i den umulige situasjonen, farskapet, den desperate fortvilelsen, handlingstrangen, følelsen av skyld etter en opprivende skilsmisse for mange år siden. Bjørns skjebne blir en drivkraft i romanen, og sørger for en minimal distanse til leseren. Alt skrevet i 3. person. Bortsett fra kapitlene om Ann.
Tenke som en 15-åring
– Jeg ville komme Ann inn på livet, og har byttet tid og fortellerposisjon når vi blir kjent med henne. Ved å lese om Ann som en jegperson, kommer vi tett på hennes sårbarhet og vilje til å overleve. Dynamikk og rytme i språket forandres, og jeg har kalt kapitlene ”Jeg er Ann”. Å tre inn i sinn og tanker til en 15-årig jente i livsfare var en utfordring, både når det gjelder språk og atferd, men i ettertid ser jeg at det har gjort meg godt som forfatter.
Å berøre
– Å være sammen med karakterene er berikende og krevende. Jeg trekkes følelsesmessig inn i skjebnen deres, og blir berørt. Jeg velger å ta det som et godt tegn. Skal leserne mine bli berørt, bør jeg selv ha kjent noe av det samme underveis i skrivingen. Man blir glad i sine karakterer, uansett hvor onde de er. I En femte årstid har jeg også prøvd å se ondskap fra ulike synsvinkler, blant annet ved å følge den nokså hensynsløse Frank Nitter svært tett. Med min bakgrunn er det enkelt å forstå at han ikke bare representerer en ond kraft, men også et levende menneske med sin spesielle livshistorie. Det er grunner til at Nitter er blitt den han er.
Han klippet seg gjennom gjerdet, tok seg inn på fabrikktomta. Novemberkvelden disig og sur. Hadde kun en helsetrøye på under jakka, og nakne føtter i gummistøvlene; han frøys ikke, frøys aldri. Han krysset den gjengrodde plassen mellom de gamle murbygningene. De skulle vært revet for lenge siden, mumlet han. Hele denne forbannede bygda skulle vært brent og jevnet med jorda.
Han fant en trapp som løp på utsiden av den gamle takpappavdelingen, tok seg inn, ned i lagerhallen, videre ned i kjelleren der guttungen var blitt sperret inne. Ved det digre karet, der pappen en gang i tiden ble kjørt gjennom asfaltbadet, hadde de holdt ham fanget. Mellom hauger av gammalt skrap, rester av paller og papp, rustent skrapjern og rottedritt. Til og med en død due hadde han sparket borti i halvmørket.
Hva ville presten sagt til det de hadde gjort i denne kjelleren? Fire ungdommer, fra de beste hjem, sånne som skulle få seg utdannelse og sørge for at det gode skjedde i verden. Det er de som tar en forsvarsløs guttunge som gissel.
De hadde ikke noen som helst grunn til å gjøre det.
Er ikke det ondskap?
Disse ungdommene flirte og spytta på ham før de stengte døra, blokkerte den med noen gamle drivhjul, og gikk sin vei.
Hvor de gikk? Hjem til familiene sine for å spise middag og gjøre lekser.
Sinnet er sterkt nå. Sinne er ikke ondskap. Sinne har alltid en grunn. Og dette sinnet var et godt sinne. Det var det som gjorde at han sto der i fabrikkjelleren nå, det som gjorde at han skulle ta for seg disse fire faenene fra Hammerdal. Én for én. For det var dette det dreide seg om. Å få dem til å skjønne at de ikke fikk stenge guttungen hans inne i mørket og kulda.
Ikke uten å måtte svare for det.
Han lukket seg inn i bilen, startet, det skrek i en viftereim. Den skulle skiftes, seinere i kveld, eller i natt, han jobbet best om natta. Men først dette med å få de fire faenene til å forstå.
Han hadde skrevet ned alt han trengte, navn og adresser, hvem foreldrene var, hva de jobbet med. Deretter brent lista. Han skulle begynne øverst. Etter alfabetet. Den ene av jentene. Femten år gammel. Det var dette presten hadde villet at han selv skulle gå igjennom, kjenne på hva det vil si å være livredd.
Først da han svingte opp i Trollfaret, gikk det opp for ham at det var der oppe guttungen også bodde, hos fosterfamilien. Han hadde ikke lov til å dra dit, ikke i nærheten engang. Og det var lurt å følge de reglene, om han skulle ha håp om å få Frøet tilbake. Ha håp om at guttungen skulle få komme hjem til gården og gjenoppta den diltinga; henge etter ham når han drev med alt mulig. Ikke si noe særlig, bare følge nøye med på alt faren gjorde og ikke gjorde. Til og med sitte der i hagen og høre diktene han skrev, lest høyt i gyngesofaen under epletrærne.
Han stilte bilen i grøftekanten et stykke unna. Videre oppover til fots. Fant huset, enebolig i kjede, den ytterste av tre. Carporten sto åpen, og det var ingen bil i den. Jenta bodde aleine med mora si. Mora jobbet på et sjukehjem. Mora hadde vakt denne kvelden. En femtenåring har ikke barnevakt.
Han stilte seg mellom noen bjørketrær på den andre siden av veien, tente seg en røyk. Lys i et par vinduer nede. Og i ett oppe.
Da så han henne.
Hun sto midt inne i rommet, gjorde noen bevegelser, som om hun danset. Bare skuldrene og hodet synlig.
Han hadde tenkt ut på forhånd hvordan det skulle skje. Tenkt nøye, sett det for seg sekund for sekund, gledet seg så sterkt at det hadde vært vanskelig å vente til tida var inne. Men da han sto der og så den tynne skikkelsen oppe i vinduet gjennom røykskyene, var det som om ingen planer gjaldt lenger. Han tenkte på guttungen, at han var kommet inn i låven den gangen, så ting han ikke skulle sett. At han gikk for seg selv så mye. At denne jenta i rommet der oppe hadde sagt de skulle sperre ham inne. At det var hun som hadde fått dem til å gjøre det.
Han gikk nærmere. Fortsatt sto hun der, men stille nå, så på et eller annet, sikkert en skjerm.
Med ett snudde hun seg, kikket ut av vinduet. Ble stående der og stirre ut. Så dro hun for gardina. Han var sikker på at hun hadde fått øye på ham, trakk seg bakover, bort fra gatelykta, inn i skyggen av trærne.
Han lot det gå et par minutter, så var han ute på veien igjen. Kunne ikke se noe til henne der oppe, ikke engang skyggen bak gardinen. Han skrittet over gjerdet, ble stående i hageflekken innenfor, så på nytt opp mot rommet der hun holdt til, før han gikk til døra.
Den var åpen.
