Nå skjer det endelig noe igjen, for munnen hennes beveger seg.
«Men kan du si meg hva det er, et» – hun trekker pusten for å si det vanskelige ordet «sirkulasjonssystem?»
«Veldig bra», roser jeg henne en gang til og fryder meg over Ruths fremskritt og over meg selv. Jeg er en dyktig lærer. Det har jeg etter moren min.
«Sirkulasjonssystemet lager luft til oss», forklarer jeg og anstrenger meg for å snakke så sakte som mulig, så det ikke skal bli for vanskelig for Ruth. «Mennesker kan ikke leve uten oksygen. De 40 må puste inn og ut mellom ti og tjue tusen liter luft hver dag. Det er omtrent ti til tjue tusen ganger så mye som det går i en melkekartong. Luften man puster inn, inneholder omtrent tjueen prosent oksygen og null komma tre prosent karbondioksid. Luften man puster ut, inneholder sytten prosent oksygen og fire prosent karbondioksid, punktum. Sirkulasjonssystemet sørger for at den gode luften kommer inn til oss i hytta og den dårlige blir ført ut. Ellers ville vi jo blitt kvalt.»
Ruth holder hånda for munnen. Jeg kan se at hun skjelver litt. Ikke bare hånda, men hele damen
«Hvorfor åpner dere ikke bare vinduet når dere trenger luft, Hannah.»
Jeg tror det er et spørsmål, men det høres ikke sånn ut. Egentlig skal stemmen gå opp på slutten av setningen hvis man vil spørre om noe. Jeg begynner å sortere blyantene foran meg, på en lang, helt rett linje, fra lyse til mørke, med gul først, mens svart kommer til slutt.
«Hannah?»
Stemmen til Ruth gikk opp, aha. Jeg kikker opp fra blyantlinjen, rett inn i ansiktet hennes.
«Kan du i det minste fortelle hvem Jonathan er?»
«Å, det er broren min.» «Og Jonathan bor også i hytta? Sammen med deg og foreldrene deres?»
«Ja, så klart. Han har da ikke gjort noe galt. Hvorfor skulle vi sende ham bort?»
«Fortell meg om flekkene på teppet.»
Nå ser Ruth ganske streng ut, og vinner blunkekonkurransen til og med. Men det skyldes bare at øynene mine har begynt å renne igjen. Det er på grunn av lyset, og at jeg er trøtt.
Til toppen