Hun stoppet.
”Paige, det er far.”
Far. Når var siste gang hun hadde kalt ham far? Han hadde vært pappa for henne, for alle de tre barna, så lenge han kunne huske, og likevel var det ikke det ordet som dukket opp. Han kunne høre knekket i stemmen sin, bønnen.
Hun ville fortsatt ikke snu seg.
”Vær så snill, Paige –”
Da begynte hun å løpe.
Det var han ikke forberedt på. Paige hadde allerede et forsprang på tre skritt før han sanset seg. Simon hadde trent en del i det siste og var i ganske god form. Det lå et treningsstudio rett ved jobben hans, og med det stresset det innebar at han hadde mistet datteren sin – det var slik han så på det, som at han hadde mistet henne – hadde han gått inn for diverse cardioboksekurs i lunsjpausen.
Han satte på sprang og tok henne ganske raskt igjen. Han grep Paige i den tynne overarmen – han kunne ha klemt rundt den slunkne bicepsen mellom tommel og pekefinger – og dro henne bakover. Selve rykket kunne ha vært for hardt, men alt sammen – skrittene og at han grep etter henne – hadde bare vært en automatisk reaksjon.
Paige hadde prøvd å stikke av. Han hadde gjort det som var nødvendig for å stoppe henne.
”Au!” skrek hun. ”Slipp meg!”
Det var mange folk omkring, og Simon var sikker på at noen av dem hadde snudd seg da hun skrek. Det brydde han seg ikke om, bortsett fra at det nå ble enda viktigere å være rask. Nå måtte han trå til lynsnart og få henne vekk herfra før en eller annen god samaritan styrtet til for å ”redde” Paige.
”Skatten min, det er pappa. Bare bli med meg, er du snill.”
Hun hadde fortsatt ryggen vendt mot ham. Simon snurret henne rundt slik at hun måtte se på ham, men Paige skjulte øynene i armkroken, som om han blendet henne med et skarpt lys rett i ansiktet.
”Paige? Paige, vær så snill, se på meg.”
Kroppen hennes stivnet, men så plutselig slappet hun av. Paige tok armen vekk fra ansiktet og vendte blikket langsomt mot ham. Igjen kjente han et blaff av håp. Jo da, øynene lå dypt i øyehulene, og fargen var gul der den skulle ha vært hvit, men nå, for første gang, mente Simon at han så et glimt av liv der også.
For første gang så han en anelse av den lille jenta han en gang hadde kjent.
Da Paige snakket, kunne han endelig høre en gjenklang av datteren: ”Pappa?”
Han nikket. Han åpnet munnen, lukket den igjen fordi han følte seg overveldet, og prøvde igjen. ”Jeg er her for å hjelpe deg, Paige.”
Hun begynte å gråte. ”Jeg er så lei for det.”
Til toppen