So ro, lille mann (til evig tid)

Vuggesang er en urovekkende roman om maktspillet i en familie i Paris. Du deltar på en ulmende, psykologisk reise, og vet aldri når katastrofen inntreffer.

Når Myriam og Paul ansetter Louise som dagmamma, faller brikkene på plass. De to barna er lykkelige, leiligheten strøken, foreldrene har tid til seg selv og hverandre. Livet smiler til den lille kjernefamilien Massé i et av Paris’ fornemste strøk. Så ender idyllen i desperasjon, mord og tragedie. Hvordan kunne det skje?

Fra idyll til tragedie

Babyen er død. Det tok bare noen sekunder. Slik begynner Vuggesang. Du vet fra første side at barna til Myriam og Paul en grusom dag blir funnet drept. Drept av Louise, dagmammaen begge barna elsket så inderlig høyt.

Hva i all verden var motivet? Vuggesang er en eksplosiv psykologisk krim om vår streben etter lykke og selvrealisering, og boken handler ikke om hvem som er morderen i Paris, men hvorfor de to små barna måtte bøte med livet.

Uunnværlige Louise

Paul, en stigende stjerne i musikkbransjen. Myriam, advokaten som føler seg som i et fengsel hjemme med to små barn. Når drømmejobben til Miriam dukker opp, starter letingen etter en perfekt dagmamma, og paret blir bønnhørt. Snart er Louise helt uunnværlig, hun er ikke bare barnas favoritt, hun disker opp med eksotiske måltider, og leiligheten har aldri vært så støvfri som nå. Louise er rett og slett et himmelsk mirakel, vår tids versjon av prektige Mary Poppins.

Et ulmende maktspill

Forstår De hva det vil si når man ikke lenger har noe sted å gå? Fjodor Dostojevskij står bak sitatet, og forfatter Leïla Slimani lar det innlede Vuggesang. Når en perfekt dagmamma ikke lenger har noe sted å gå i sitt eget liv, prøver hun i stedet å lyse opp andres. Hun gjør en hel liten kjernefamilie helt avhengig av henne. Slimani tar oss med på et ulmende maktspill bak den parisiske leilighetens fire vegger. Hun utfordrer oss med skarpe refleksjoner om vår tids velordnede familieliv. Men – hva er det som skjuler seg i Louises dunkle fortid?

Skyggefull familieidyll

Med skarp teft serverer Slimani oss brokker av Louises fortid. Hun lengter etter en ny sjanse til å vise at hun duger som mor; selvsagt et helt umulig mål. Motstanden øker, både ut- og innvendig. Hver eneste kveld returnerer Louise til sin miserable leilighet, den er bare som en parentes i livet hennes, der hun er for å døyve sin utmattelse og samle krefter for å lage en ny perfekt dag for familien Massé. Men etter hvert som de voksne blir gjensidig avhengig av hverandre, får Louises tilstedeværelse noe truende over seg, og sjalusien og mistanken dem imellom skyter fart.

Hvorfor dreper Louise?

Vuggesang er nifs i all sin enkelhet. Du er hele tiden på jakt etter spor som kan fortelle hva som er Louises motiv. Intensiteten gjør at du holder pusten når hun blir så oppslukt av å gjøre familien til lags. Slimani bruker hver eneste scene til å bygge spenning, og Louise blir en nifs kraft som gradvis bygger seg opp. Det mest urovekkende ligger i det enkle og nære, det er i den hjemlige sfæren de største farene mot våre vellykkede liv befinner seg. Vuggesang er nøktern og sterk på samme tid, og når alt er over, kjenner du et meningsfylt fysisk ubehag. Joda, det er mange grunner til at Vuggesang soper med seg litterære priser verden over, og er oversatt til nesten førti språk.