Vikinger i krig!

"De er de skitneste av Guds skapninger. De gjør helt usjenert fra seg og vasker seg aldri etter samleier og heller ikke etter å ha spist. Når de ankommer fra sine land og ankrer opp ved Volgas bredder, bygger de store hus på elvebredden, som hver rommer omtrent 20 personer. Hver og en har med seg vakre slavejenter som de selger videre til handelsmenn. En mann har gjerne samleie med slavejenten sin mens andre ser på. Andre ganger gjør hele grupper det mens andre ser på. Om en handelsmann kommer for å kjøpe en slavejente, må han gjerne vente til eieren er ferdig med samleiet." Slik skildrer den distingverte arabiske diplomaten Ibn Fadlan sitt møte med vikinger ved Volga i 921. Sjokket hans er lett å forstå også for en leser idag.

HOVEDBOKA PRESENTERT AV AUDHILD SKOGLUND

Ære og drap
For en viking var ære det viktigste av alt – og ære omfattet mye som idag ikke er ærefullt. Ære fikk man gjennom å utvise mot i krig eller i tvekamper, og gjennom å delta i plyndringstokt som ga slaver, løsepenger og flyttbare verdier. Vikingkrigerne som kom tilbake til leiren etter et mislykket angrep på Paris i 885, ble hånet av kvinnene sine og beordret tilbake i kampen. Mannens tap av ære smittet over på hans kvinne og hans slekt.
I hovedboken gir Kim Hjardar og Vegard Vike oss et levende innblikk i en kultur der sverdet eller knyttnevene preget hverdagen. I de de nordiske landene lå lokale høvdinger stadig i strid med hverandre, og konflikter ble gjerne løst gjennom voldsbruk.

Kristendom og krig
Ære og rikdom var avgjørende i et sterkt lagdelt samfunn preget av mye innbyrdes strid mellom ulike konger, høvdinger og hærene deres. Kampen om makten og maktens gunst foregikk hele tiden gjennom krigføring, kamper og bygging av allianser.
Mens det kristne Europa ellers var enige om at kirker, klostre og søndagen var hellige, var ikke vikingene belastet med den slags fintfølelse. Tvert imot anså de de hellige stedene til de kristne som gode mål for tokt, ettersom de i liten grad var bevoktet, samtidig som de inneholdt store verdier.

En myte?
Ifølge Hjardar og Vike er imidlertid vikingenes brutalitet overdrevet. Det finnes faktisk kilder som viser at vikingene gikk langt for å spare livene til munker i klostre de angrep. Vikingene drepte ikke bare for å drepe. De satte derimot gjerne inn sjokkangrep som gjorde det mulig å gå inn raskt og trekke seg ut før fienden hadde klart å mobilisere. Havnet de i slag, siktet de mot å ta ut lederne først.
Vikingene ikke var noe verre enn andre når det gjaldt slike overgrep på denne tiden. Adam av Bremen forteller noen år etter Fadlan at det i Norden var dødsstraff for å forgripe seg på jomfruer.
Vikinger i krig er en nyansert fortelling om vikingenes ulike erobringer og krigsstrategier og tankesettet og holdningene som lå bak. Vikingenes kultur var voldelig, men vikingtoktenes æra var også noe langt mer enn bare ran og plyndring.

Vikingenes Europa
Ved å følge i fotsporene til denne nordiske krigerkulturen får vi glimt av et helt annet Europa - i tiden før etablerte statsdannelser og med skiftende maktkonstellasjoner over et område som strekker seg til Europas yttergrenser.
Mens nordmennene dro vestover, var svenskene aktive i østerled, fra Russland helt ned til Konstantinopel. Også her blandet de seg inn i lokale konflikter. I 860 dukket de opp i Konstantinopel for å plyndre, mens 700 skandinaver deltok som leiesoldater i den bysantiske flåtens forsøk på å gjenerobre Kreta 42 år senere. Deretter deltok de i den lokale hærens angrep på Sicilia.

En sesongvirksomhet
Vikingene levde i et jordbrukssamfunn . Om sommeren drev mange med gårdsarbeid, og om vinteren var det for kaldt å reise over havet. Derfor var våren og høsten de to periodene som var best egnet til å dra av gårde i skip for å plyndre. Man snakket om å dra i “vårviking” og i “høstviking”.
 Når vikingene dro ut, hadde de med seg telt og matforråd, og overnattet helst på en øy som var vanskelig tilgjengelig, men som lå strategisk til for et tokt til fastlandet neste morgen. De foretrakk alltid et raskt angrep, med mulighet for hurtig retrett.

Magiske besvergelser
Hjardar og Vike skildrer et helt samfunn ut fra krigerideologien som gjennomsyret det. Ved siden av de rene toktene får vi et vite mye om våpen, rustninger, byggeteknikk, typer av krigere og krigsstrategier, skip og smedkunst. Det hele er rikt illustrert med bilder og tegninger.
 Et eget kapittel er viet norrøn religion, med vekt på krigerideologien. Talende nok kunne vikingen se frem mot et etterliv med evig kriging. Valhall var krigernes dødsrike. Men valkyriene leverte halvparten av krigerne til Frøya i Folkvang, før resten havnet hos den enøyde Odin. Dette var gode steder å havne for en død kriger.

Når de anså seg ferdige, satte de fyr på stedet og trakk seg tilbake. Dette var det en god grunn til. Vikingene trodde på all slags gjengangere og spøkelser. Brente man ned bygningene man plyndret, kunne man føle seg trygg på at ånder ikke ville hjemsøke en og hevne seg. Ilden ble nemlig regnet som det beste vern mot trolldom og mørke makter.” (fra boken)
 
En kriger kunne imidlertid bli skadet mange ganger før han ble drept, og Vikinger i krig går også inn på hvordan skadene kunne behandles, enten ved håndspåleggelse eller ulike typer plantemedisin. For eksempel kunne man benytte johannesurt både mot forkjølelse og i magiske ritualer for å gjøre krigere usynlige eller for å beskytte mot lynnedslag og onde ånder. Runene var også viktige for vikingen, både i magisk bruk og for å formidle et budskap.

Erobrere og leiesoldater
Vikingenes ry har overlevd langt utenfor Skandinavia. Det skyldes ikke bare herjingene deres, men også at at de slo seg ned der de kom. I perioden 750—1100 e. Kr. dro vikingene på tokt så langt vekk som til Kaspihavet i øst, til Jerusalem i sør, til Amerika og til Russland.
Skandinavenes stormaktsdager på de britiske øyer er et interessant historisk kapittel. Vikinger styrte i perioder over store områder på blant annet Shetland og Orknøyene. Her møtte de et folkeslag som var kjent som piktere. Disse malte kroppen blå med intrikate mønstre. Vikingene fortrengte helt dette folkeslaget, gjennom krigføring og forfølgelse.
 Mange vikinger slo seg også ned på Hebridene og fikk barn med lokalbefolkningen. Disse halvskandinavene gikk under betegnelsen Gall-Gaedhil og levde både i den keltiske og den norrøne kulturen.
 I Irland blandet vikingene seg inn i kampen om makten, gjennom kriger, raid og allianser. Et annet av vikingenes hovedmål, England, ble herjet i omkring 300 år. I Repton dannet de sin første vinterleir innenlands i 874. Mange av vikingene slo seg ned ulike steder i England og ble bofaste.
 Til tross for at vikingene kunne leve fredelig med lokalbefolkningen, forskrekket de enorme toktene og hensynsløsheten deres engelskmennene. Ettermælet handler derfor mer om blodtørstighet enn de skandinavene som valgte en fredeligere vei.

Etter å ha lest litt i denne boken blir påstander om voldeligheten i vårt moderne samfunn ganske absurd.